Brutalt og vondt om kolonitidens mørkeste kapitler

«The Nightingale» forteller på usentimentalt vis en historie om britiske koloniherrers umenneskelige framferd i Australia på 1800-tallet.

Publisert: Publisert:

Baykali Ganambarr og Aisling Franciosi spiller hovedrollene i «The Nightingale», som handler om den brutale kolonialiseringen av Tasmania på 1800-tallet.

The Nightingale

Sjanger: Skrekkfilm / Western / Thriller. Skuespillere: Aisling Franciosi, Sam Claflin, Damon Herriman, Baykali Ganambarr. Regi: Jennifer Kent. USA / Australia / Canada, 2019. Lengde: 2 t. 16 min. Aldersgrense: 15 år.

Grade: 5 of 6 stars

Historien om hvordan europeere kolonialiserte områder i andre verdensdeler, er sjelden vakker. Australske Jennifer Kents «The Nightingale» er en sterk påminnelse om hvordan urbefolkningen i regissørens hjemland ble behandlet av hennes egne forfedre i første del av 1800-tallet. Hun har imidlertid valgt seg en vestlig kvinne som hovedperson.

Irske Clare (Aisling Franciosi) er en straffedømt, ung kvinne, som har sonet ferdig, og bare vil starte et nytt liv sammen med sin mann og lille baby i rurale Tasmania. Men en sadistisk britisk løytnant nekter å undertegne frigivelsesdokumentene hennes, og har henne gående som en slags personlig slave. På et tidspunkt forsøker Clares mann å protestere mot denne behandlingen, og det får fatalt utfall. De britiske soldatene kommer hjem til den lille familien for å hevne seg. De voldtar Clare og dreper både mann og barn i en usedvanlig brutal scene, som skal ha fått folk til å forlate kinosalene i Australia.

Vakkert og grusomt

Dette blir utgangspunktet for et desperat hevntokt. Clare betaler en lokal aborigin, Billy (Baykali Ganambarr), for å guide henne gjennom den tasmanske villmarken, på jakt etter de ansvarlige. Det blir en farefull reise som byr på mange både vakre og grusomme scener, hvor kameraet sjelden viker når de nådeløse kolonialistene viser hvor liten verdi de anser urbefolkningen for å ha.

Men dette er ikke, som reklamen antyder, en historie om to i praksis rettighetsløse mennesker som finner hverandre i kampen mot overgriperne, i hvert fall ikke innledningsvis. Clare er like rasistisk som de britiske soldatene hun jakter på, hun behandler Billy som et annenrangs menneske, og knapt nok det. Det er et interessant grep, fordi man som seer både opplever sympati og antipati med hovedpersonen samtidig. Ved å velge en irsk hovedperson, og ikke en aborigin, viser regissøren oss at rasismen ikke bare var institusjonell, men dypt forankret i de såkalte folk flest.

Felles hevn

Etter hvert falmer imidlertid noe av skepsisen Clare og Billy føler mot hverandre, i stedet rettes energien deres mot hevnen. De forteller hverandre sine respektive historier, og utvikler et slags vennskap, eller i hvert fall et fellesskap. Underveis møter de også glimt av menneskelighet midt i alt det vonde og brutale.

Kent forteller en sterk og spennende historie om noen som forsøker å reise seg igjen etter å ha mistet alt, og som lærer noe viktig om seg selv og andre på veien. Det hele rammes inn av fantastiske naturbilder, en kontrast i seg selv til alle grusomhetene menneskene i denne historien står for.

Publisert: