40 år senere og like sterkt

BOK: Kielland-ulykken slipper ikke taket. Stemmene fra de som var der, vekker vonde og viktige minner.

Publisert: Publisert:

Bildet viser den kantrede boligplattformen Alexander L. Kielland liggende like ved Edda-plattformen i Nordsjøen. Det avrevne plattformbenet sees nede til høyre. Klokken 09.00 om morgenen 28. mars i 1980 ble dette bildet tatt av Aftenbladets fotograf Knut Uppstad. Ulykken skjedde på kvelden 27. mars. 123 mennesker omkom, 89 overlevde. Foto: Knut Uppstad

  • Sven Egil Omdal
    Journalist

Grade: 5 out of 6

Else M. Tungland, Marie Smith-Solbakken og Ellen Kongsnes: Kielland. Basert på historien til de som var der. 296 sider. Kielland-nettverket.

Noen husker de første forvirrende meldingene fra Nordsjøen. For andre er det synet av de fire pongtongene i Gandsfjorden som har festet seg sterkest i minnet. Eller stemningen i en by der det hang flagg på halv stang overalt, og puber og utesteder holdt stengt i sorg. 

De fleste var i periferien av tragedien, selv om vi husker den som et sterkt og gripende vendepunkt i oljehistorien. Nå visste vi hva prisen kunne bli.

Bildet er fra 1983, da undersøkelser pågikk om bord på plattformen. Foto: Knut S. Vindfallet

Men for mange mennesker er 27. mars 1980 dagen da livet endret seg for alltid. Den dagen far ikke kom hjem, den dagen de ble dratt ned i iskaldt hav og bare med den ytterste anstrengelse klarte å hale seg om bord i en livbåt, mens kamerater druknet eller ble knust av fallende containere. Unge sjøfolk ble øyenvitner til voldsom død. Dykkere gikk ned for å hente opp de døde på en så verdig måte som mulig.

Minnebank

«Minnebank Alexander Kielland» er et prosjekt som samler slike minner, både fra de som var på plattformen da den gikk rundt, fra alle som deltok i redningsarbeidet, fra de som spilte mer perifere roller i den største katastrofen oljenasjonen har opplevd og fra de som mistet noen. Til 40-årsminnet har Else M. Tungland, Marie Smith-Solbakken og Ellen Kongsnes satt sammen utdrag fra intervjuer med 300 slike vitner. Resultatet er blitt den aller sterkeste historien om Kielland-ulykken. Ikke bare om dramaet på Ekofisk, men også om de selskapene som stilte opp, og de som sviktet, om et samfunn som var sørgelig uforberedt på en slik katastrofe, om ufølsomme pressefolk og om nabolag som tok ansvar.

Resultatet er blitt den aller sterkeste historien om Kielland-ulykken.

De tre redaktørene har klippet sammen korte utdrag til et alvorlig talekor. Hver stemme har en individuell historie, som til sammen utgjør en mektig og tragisk polyfoni.

De levendes fortellinger

Det er de levende som forteller, de som klarte seg i bølgene, de pårørende, de som heiste levende og døde opp av havet, de som kjørte drosjene med våte og sjokkerte oljearbeidere hjem til engstelige familier, de som måtte gå med dødsbud. Likevel er det som om de dødes stemmer også er til stede i teksten. De er der både i minnene om den siste samtalen, i forsoningen som ble utsatt til det var for sent, i forvirringen og fortvilelsen idet kolossen mistet et bein og la seg over, og i dykkernes sterke skildringer av møtet med de druknede på havbunnen.

Boken er imidlertid noe mye mer enn en gjenfortelling av de dramatiske timene fram til den siste overlevende var funnet. Den viser kynismen hos de som bestemte at boringen på naboplattformen skulle starte igjen mens dykkerne ennå lette etter de døde, og fikk sikten ødelagt av muddet som ble virvlet opp. Den viser hvordan de som kom i land, uten klær og personlige eiendommer, selv måtte finne veien hjem. Én tok toget alene til Egersund, iført overlevelsesdrakt og med plastposer fra sykehuset på føttene, en annen tok drosje uten penger.

Etterarbeidet mot traumer var så godt som ikke-eksisterende, og mannskulturen på installasjonene åpnet ikke for å snakke om angsten. Informasjonsrutinene var elendige. Mange fikk vite at far var omkommet via rulleteksten på NRK. 

Det er interessant å sammenlikne denne boken med Pål Sletaune og Sara Johnsens sterke tv-serie om 22. juli. Begge prosjektene viser det enorme samfunnsmaskineriet som settes i sving når katastrofen treffer, og de illustrerer hvor langt vi er kommet siden 1980. Striden pågår fortsatt om hva som forårsaket ulykken, og hva som kunne forhindret den. Denne boken er først og fremst en dokumentasjon av hva som skjedde, og en påminning om at vi heldigvis lærte mye av alt som sviktet de mørke marsdagene i 1980.

Publisert:

Les også

  1. Overlevende og etterlatte får fortelle

Mest lest akkurat nå

  1. Mamma Ingebrigtsen ble forferdet over Jakobs løp: – Han er tross alt 20 år i dag og må få bestemme selv

  2. Her «snakker» Haaland seg til straffespark – sesongåpnet med to scoringer

  3. Ny E18 ved Larvik kostet 5,2 mrd. kroner. På veien forsvant avkjøringen til byen.

  4. – Hurtigruten er selve symbolet på det nye Norge: Luksus på øvre dekk, fattigdom og frykt hos de som driver maskineriet

  5. To smittet av koronavirus i Randaberg

  6. Knuste egen mesterskapsrekord – så løp han videre ut av stadion

  1. Bok
  2. Bokanmeldelse
  3. Alexander L. Kielland-ulykken