... og så levde de ulykkelig alle sine dager

KOMMENTAR (første gang publisert i mars 2011): Finnes det bedre teatermateriale enn ødelagte familier? Ektepar som hater hverandre, og barn som slites i stykker? Eller: Finnes det bedre komediemateriale enn nettopp dette?

HVEM ER REDD FOR VIRGINIA WOOLF?: Publikumssuksess fra Rogaland Teater, tragiske greier som vi ler av. Foto: Jonas Haarr Friestad

  • Tarald Aano
    Redaktør
Publisert: Publisert:

Den dysfunksjonelle familie er ingen ny øvelse i teatret. En begynnelse kan være for 2500 år siden da den greske dramatikeren Sofokles skrev «Kong Ødipus», historien om mannen som uten å vite det drepte sin far og giftet seg med sin mor. Det er ikke lett å overgå slikt, og antakelig ingenting å le av. Men mange har forsøkt, og vi ler mer og mer.
På Rogaland Teater, for eksempel. Teatret får mye og velfortjent ros for sin versjon av den moderne amerikanske klassikeren «Hvem er redd for Virginia Woolf?». Publikum flokker til Teaterhallen i Kannik, og teateret svarer med ekstraforestillinger - siste sjanse er i kveld, fredag og lørdag.

Og latter

Tragedien som Edward Albee skrev, har forandret seg siden premieren i 1962. Forestillingen og filmen (med paret Elizabeth Taylor og Richard Burton i hovedrollene) som sjokkerte og skremte med sin nådeløse ærlighet den gang en kollektiv uskyld var i ferd med å bli avleggs, er blitt en komedie. Når ekteparene på scenen spiller ondskapen ut mot hverandre, når de konkurrerer i å såre sin partner eller sine gjester, og når de triumferer etter å ha sendt en infam fulltreffer inn i sjelens innerste, sitter vi på stolene våre og ler.

Jo verre, jo bedre.

Desto råere, desto morsommere.

I onde og onde dager.

Mental teflon

Nei, forresten, det er selvfølgelig ikke tragedien som har forandret seg, det er ikke historien som er blitt en annen. Det er vi som har endret oss. Som kollega Arild Abrahamsen skriver i programheftet til oppsetningen: «Når vi har fjernet både aktualiteten og kjendis-krangelen, gjenstår bare det viktigste: Edward Albees tekst blir skuespillernes og instruktørens. Hvis den gjenoppstår, er det fordi teaterfolka lykkes i sin særegne magi: De kan få hva som helst og et stykke karamellpapir til å åpne samtidssjeler».

Denne gang har de klart det fordi de vet at verden ser helt annerledes ut enn før skilsmisseprosenten krøp opp mot 50 prosent og barnevern ble en vekstnæring. Teatrets folk lykkes fordi de ser at publikum er belagt med et tykt lag av mental teflon som ikke fantes for to generasjoner siden, og lar derfor skuespillerne ty til den elleville og ustyrlige komikken midt i det nattsvarte alvoret. Livene som spilles ut like framfor oss, er ikke til å holde ut hvis vi ikke beskytter oss ved å tvinge fram en avstand - og den avstanden måles ikke i meter, men i ironi.

Selvbiografisk

Edward Albees historie, mange regner den for å være selvbiografisk, er brutal og enkel: Et eldre ektepar inviterer et yngre med seg hjem på nachspiel. Alle er fulle, og fullere blir de. Alle er sårbare, alle bærer på hemmeligheter, alle gjemmer seg bak løgner, og alle er hensynsløse når de føler seg truet - eller får anledning.

Våre foreldre satt foroverbøyd og sa «gripende» mens de tørket fortvilte og sinte tårer til Taylors smerte og Burtons destruktive fortvilelse formidlet i et svarthvitt NRK-univers. Vi ler.

Og vi ler.

På samme måte hadde vi ledd av historien om Kong Ødipus, hvis teatret ga oss sjansen. Han dreper far sin - ha-ha-ha! Han ligger med mor si - ojojoj!

Nytt tilskudd

Tracy Letts er et av de store nye navn i amerikansk drama, og han skriver seg rett inn i denne fornyede tradisjonen. Hans «En familj - Osage county» fra 2007 har gått for fulle hus og i solide ekstrarunder fram til 23. mars på hovedscenen i Dramaten i Stockholm. I nesten fire timer holder ensemblet det gående i fascinert avsky for familien og dens simple hemmeligheter: Her er mor pillemisbruker og far alkoholiker, barna er nervesjuke og barnebarnet går på stoff, onkelen er pedofil og de to ulykkelige som endelig ser ut til å finne kjærligheten, er - gjett hva?

Søsken, hva ellers!

Heller ikke sånt er til å holde ut, og resultatet er svære doser komedie underveis. Denne gang er det ikke fordi den tvinges fram av publikummets fornemmelse av samtid, men fordi forfatteren selv ikke våger ta sjansen på rent alvor.

Skyld og skam

Mellom fadermorderen Ødipus og Letts' ødelagte familie finnes utallige teatralske dypdykk i familiær elendighet, skyld og skam. Shakespeares «Hamlet» er et maktdrama, men også en fortelling om bror som drepte bror og giftet seg med hans søster. Hvis Freud har rett, er det attpåtil en historie om sønnen som egentlig vil ligge med sin mor, og derfor nøler med å drepe sin onkel som faktisk gjør det han selv ønsker å gjøre. Et skikkelig forsøk på å overgå Sofokles!

Instruktøren som satte opp «En familj» i Stockholm, peker dessuten på August Strindberg og hans lite lystelige dramaproduksjon når han vil trekke fram forbilder for Letts sin suksesshistorie. «Dødsdansen» (1900) handler om Edgar og Elise som nærmer seg sølvbryllup, men er det noen grunn til å feire 25 års hat og bitterhet? Hun ofret sin skuespillerkarriere for ham, og har angret hver eneste dag.

Ta Henrik Ibsen også, og det store livsløgn-stykket «Vildanden» (1885) om faren som tror han er genial mens alle andre vet at det ikke stemmer. Datteren er kanskje ikke hans, by the way, og selvmord neste.

Skal vi gråte eller le av slikt?

Forvirrende

Kritikerne var også forvirret da de to store nordiske dramatikerne leverte sine stykker. Særlig ble Ibsen anklaget for å ha blandet sjangere i sin «Vildanden», her var det for mange komiske elementer til at tragedien var ren.

Og så kom amerikanerne, den ene etter den andre som løftet sin egen historie inn på scenen. Vi fikk Eugene O'Neill og «Lang dags ferd mot natt» om den narkomane moren, hennes fordrukne mann og enda mer alkoholiserte sønner. Ingen innrømmer noe, ingen har villet snakke. Og når de først ser virkeligheten i øynene, blir alt enda verre.

Stykket ble for øvrig satt opp av Riksteatret i fjor, med Liv Ullmann i hovedrollen og helt uten elementer av ironi - her var originalideen tatt vare på og alvoret på plass fra første til siste scene. Publikum fylte hvert eneste samfunns- og kulturhus som fikk besøk av teaterbussen, og kveld etter kveld sto Ullmann og hennes medspilleren på scenen og framførte en tragisk tragedie. Det forhindret likevel ikke at vi lo. For vi lo.

Mer?

En Handelsreisendes død - en moderne klassiker om illusjoner som river familien fra hverandre. Foto: Egil Eriksson

Hemmeligheter

Ja, Arthur Miller må med når vi først er i gang. Han skrev «All my sons» i 1947, også et ibsensk stykke om skitne hemmeligheter som huler ut familien innenfra, nylig spilt sentralt i London. Eller «En handelsreisendes død» fra 1949 - enda et livsløgnstykke og samtidig et bittert angrep på den amerikanske drømmen. Det ble sist sett på Rogaland Teater i 2004 og spilles nå på Dramaten til uti april med ekstraforestillinger i høst. Stockholm er altså byen for den som vil bade i familiær og scenisk ulykke i vår.

Eller Stavanger.

Her har vi jo tre kvelder igjen med den alkoholstenkte komedien om ødelagte sjeler og savn som eter godhet. Men midt i latteren og under laget av beskyttende ironi skal vi - som rollefiguren George - finne et alvor hvis vi våger stanse ved «det ømmeste punk, der vi innser at vi har
noe å tape».


Bildetekst:

Publisert første gang i mars 2011.

Publisert:

Mest lest

  1. Demonstrasjoner over hele USA – Det hvite hus stengt

  2. – Lojale, men ikke underdanige

  3. Color Line kjører med fulle skip fra 15. juni - men for nordmenn er det en hake

  4. To til sykehus etter båtulykke i Tysvær

  1. Rogaland Teater
  2. Liv Ullmann
  3. Stockholm
  4. Teater
  5. Henrik Ibsen