Janne Stigen Drangsholt: Dolly Partons parykk

MEDIEKOMMENTAR: Hvorfor er vi opptatt av parykken til Dolly Parton og hælene til Melania Trump?

Publisert: Publisert:

Nashville, Tennessee, USA, august i år. Dolly Parton - med parykk - tar i mot nok en pris. Foto: Harrison McClary / X02619

  • Janne Stigen Drangsholt
    Forfatter, førsteamanuensis i engelsk, UiS
iconDenne artikkelen er over to år gammel

En av de tingene jeg husker fra åttitallet er diskusjoner om hvorvidt Dolly Parton brukte parykk. Noen mente ja, og noen mente nei, men alle var enige om at hvis det faktisk var sant, så var det latterlig, teit og flaut.

Nå viste det seg at hun brukte – og bruker – parykk. I et intervju med People Magazine fra 2016 forklarer Parton at stort hår er nødvendig når man driver med gospel eller country, fordi det liksom hører sjangeren til.

Dette intervjuet er altså ganske nylig publisert, til tross for at man skulle tro parykkbruk var et tema som for lengst var utdebattert. Men sånn er det tydeligvis ikke. Og mens Parton bruker humor for å avvæpne journalisten, har hun også tidligere pekt på stigmaet rundt det å bruke parykk, som hun mener kommer av den doble standarden kvinner alltid må forholde seg til. Man skal være vakker og ung og naturlig gjennom hele livet, og hvis man svikter på en av disse punktene (for eksempel ved å ha vakkert hår som er unaturlig) er man både parodisk og verdiløs.

Umistelige blondiner

Slik ser vi at hår er en viktig del av enhver kvinnes historie. Og dette er ikke noe nytt. Hårfarge har for eksempel tradisjonelt sett vært knyttet til det skjønne, det gode og – ikke minst – det verdifulle. De som er velsignet med blondt hår er spesielt dyrebare og umistelige, noe vi for eksempel kan se i eventyrene, hvor vi stort sett finner prinsesser med gullhår, som for eksempel Rapunsel, Askepott, Huldra og Gullhår.

En grunn til at blondt regnes for å være verdifullt, er sannsynligvis at det er en sjelden farge. På verdensbasis regner man med at bare to prosent har naturlig blondt hår, mens andelen i USA er på fem prosent, men antallet som farger håret gjør at langt flere opptrer med denne fargen. Og i det siste kan det synes som akkurat det å farge, eller bleke, håret blondt, er blitt spesielt populært blant kvinner som beveger seg på høyresiden i amerikansk politikk, som Megyn Kelly, Kellyanne Conway, Kayleigh McEnany, og Ivanka Trump.

Dette er interessant fordi de dermed representerer en helt spesifikk fortelling. For mens stereotypien på nyhetskanalene pleide å være en mann med hvitt hår som fortalte om verden i en jevn og beroligende tone, ser vi nå blondiner hvis primærfunksjon synes å være å hause opp stemningen og spre mest mulig frykt ved daglig å rapportere om farlige immigranter og andre trusler mot kulturen og demokratiet med panikk i stemmen. Og her er ikke utseendet uten betydning.

På samme måte som at mannen med det hvite håret skulle skape ro ved å fremstå som en bestefartype, kan det virke som blondinen, med sitt halvlange, sunne og gyldne hår, skal piske opp stemningen ved å vise oss alt det som står på spill. Mister vi dem, mister vi nemlig alt.

Studier viser nemlig at vi både er mer tiltrukket av og at vi stoler mer på kvinner med lyst enn med mørkt hår, noe som også bidrar til å forklare at 35 prosent av alle amerikanske kvinnelige senatorer er blonde – og at Hillary Clinton først lot røttene vise da hun tapte presidentvalget.

Hælene til Melania

Hårfarge er med andre ord viktig for kvinner, ettersom vi – og særlig i mindre likestilte land som USA – fremdeles blir evaluert ut i fra utseendet. Og det er her Melania Trump og hælene hennes kommer inn. For Melania møtte skarp kritikk da hun dro av gårde til flomrammede Texas iført stiletthæler. For mange utgjorde nemlig disse hælene et symbol på gapet mellom Trump-administrasjonen og virkelighetens verden. Noe som ikke virker helt urimelig.

Samtidig er det også et annet perspektiv å ta inn her. For Melania Trump er et menneske det er utrolig fristende å dømme etter utseende, delvis fordi det er dette den tidligere modellen selv inviterer til. Men det er farlig. For i det øyeblikket vi kommenterer på og latterliggjør skoene til Melania, blir vi medskyldige i en ideologi som anerkjenner at kvinner godt kan være en vare i et økonomisk system, og som sier at det er OK å vurdere kvinner ut fra et sett (og ganske underlige) normer og regler for hvordan vi skal se ut. Og når vi først dømmer én kvinne på overfladisk grunnlag, så gjør vi det også med andre.

Verdsetting av jenter og kvinner må skje på grunnlag av deres ord og handlinger og innsats for å gjøre denne verden til et litt bedre sted. Eller – som i Melanias tilfelle – grunnleggende mangel på innsats og handlinger.

Ikke på grunnlag av klær.

Ikke på grunnlag av sko.

Og slettes ikke på grunnlag av hår.

Publisert:

Les også

  1. Janne Stigen Drangsholt: Min gode venn grisen

  2. Mediekommentar: Tid for vrede

  3. Mediekommentar: Kaffe og kaos i Twin Peaks

  1. Janne Stigen Drangsholt
  2. Politikk
  3. Hillary Clinton
  4. Amerikansk politikk
  5. USA-valg 2016