Tysk eksistensialisme og hornmusikk

PLATE: Humor, satire, eksistensialisme, autotune og hornmusikk. Hva er det Rammstein ikke kan?

Den gravalvorlige sekstetten fra Tyskland er ute med sitt åttende verk, tre år etter det forrige.
  • Jonas Vikingstad
    Jonas Vikingstad
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Rammstein: «Zeit» (Universal)

Siden jeg som femåring løp rundt på mine foreldres kjøkken, mens jeg nynnet jøgert og talte taktfast til «Sonne», har jeg vært en av mange norske Rammstein-disipler. I juni braker det løs på Bjerke travbane i Oslo, hvor 60.000 likesinnede stiller mannsterke opp.

Rammstein er et musikkfenomen som vanskelig lar seg definere. Seks gravalvorlige herremenn, tysk humor, pyro-inferno og industriell metal i fri utfoldelse.

Noe lettere å definere blir det ikke i kjølvannet av «Zeit», gruppens åttende plate.

Byller og svulster

For det første kan man konstatere at tyskerne får valuta for synth-pengene sine. Det preger nemlig alle platens spor, nesten til det kjedsommelige.

Men heller ikke på denne platen er gruppen fremmed for sylskarp satire, mørk humor og samfunnskritikk. Det er tross alt det tyske vidunderbarnet og poeten Till Lindemann som har ordet de neste 44 minuttene.

På møysommelig vis disikerer han igjen samfunnet med sin kvasse tunge. Pasienten friskmeldes ikke, tvert imot graves det frem verkende byller og røslige svulster.

Synthen spilles glovarm allerede på platens første spor. «Armee der tristen» legger alle eggene i elektro-kurven. Man lures dypere inn i tyskernes nihilistiske verden, for hver tunge takt.

Åpningen avløses av platens tittelspor, og første singel «Zeit», etterfulgt av «Schwarz». To av platens oppsiktsvekkende mange kraftballader. Gruppen har tidligere hatt stor suksess med nettopp dette ( «Ohne dich», «Was ich Liebe»). Ingen av låtene er nyskapende, men bæres av Lindemans kraftige vokal.

«Giftig» har Richard Kruspe (gruppens ledende gitarist) skrevet over seg. Dette sporet kunne like gjerne prydet et Emigrate-album, en gruppe Kruspe startet i 2005.

Tysk humor

Platens andre singel, «Zick zack», går i strupen på skjønnhetstyranniet. Det tar dessverre litt lang tid før det skjer noe. Midtveis utvikler den seg derimot til en av platens store høydepunkter. Kombinert med en fremragende musikkvideo er det en klassiker.

«Meine tränen» en dunkel skildring fra en barns oppvekst i et voldelig hjem. En tåreperse av en kraftballade.

«Mamma gir meg ikke mye kjærlighet, men hun slår meg fortsatt i ansiktet».

Et praktfullt og melodiøst glansnummer i eksistensialistisk Rammstein-innpakning.

Tyskerne leverer humor av ypperste kvalitet på platens niende spor – «Dicke titten», store pupper. Den handler om en hjemmeboende tysk incel, hvis eneste krav overfor sin utkårede er, ja, store pupper. Den tvinger følgelig frem et fårete smil hos undertegnede. Det er satire svøpt i et diskutabelt (horn)musikalsk teppe.

Er du en av dem som verdsetter kombinasjonen Dirndl og oktoberfest? Ja, denne er til deg.

Den ortodokse Rammstein-lytter vil neppe ønske autotune-sekvensene på «Giftig» og «Lügen» velkommen. Men det gir overraskelser i et album som ellers preges av velkjente Rammstein-grep.

Gruppens plate fra 2019 var pur tysk magi. «Zeit» når ikke helt opp, til det mangler den et ordentlig ballespark. Likevel havner den godt innenfor hva vi kan kalle god rock, og vel så det. En sterk firer.

Beste spor: «Meine tränen», «Dicke titten».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Etter at faren kollapset, fant Kevin Morby fram en eske med gamle familiefoto

  2. Skrem­mende lettvint, men herlig fengende

  3. Fine sanger fra Geir Zahl

  4. Vokalisten som tåler alt

  5. Thom Yorke tvinger deg mot billighyllen på polet

  6. Albumet er en eneste stor singel

  1. Plateanmeldelser
  2. Musikkanmeldelse
  3. Plateanmeldelse
  4. Musikk
  5. Anmeldelse