Et nydelig punktum

En av deres beste plater ble sangerens siste.

Dallas Good, til høyre på bildet, døde i februar. Han var vokalist og gitarist i canadiske The Sadies. De øvrige i bandet er fra venstre broren Travis Good (gitar og vokal), Mike Belitsky (trommer) og Sean Dean (bass).
  • Geir Flatøe
    Geir Flatøe
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

The Sadies: «Colder streams» (Yep Roc/Border)

28 år etter at han startet The Sadies i Toronto med broren Travis, døde vokalist og gitarist Dallas Good 17. februar. Årsaken ble oppgitt til en hjertelidelse, og han hadde fått påvist korona samme uke. Han ble 48 år gammel.

Platen ble ferdig i juni i fjor, og forordet ble skrevet av Dallas i oktober: Lager noen band sin beste plate så langt inn i karrieren? Jeg kjenner til artister som fortsatt lager flott musikk etter alle disse årene, men sin beste? Likevel, her står vi, og det er det jeg beskylder oss for. Jeg synes dette er vår beste, men jeg har tatt feil før.

Det er fristende å være enig. Dette er i det minste blant det beste de har gjort, og noe av æren tilfaller produsent Richard Reed Parry fra Arcade Fire. The Sadies har alltid vært et band med mange sider, og Parry tillater dem å blomstre.

De åpner med deilig, psykedelisk retrorock i «Stop and start», før de fortsetter med tåkelagt folk i «Message for Belial». Simon & Garfunkel kunne sunget en renset versjon av denne.

Så letter disen, og vi rir ut i ørkenen på «More alone», om dødsfallet til en venn: It hurts me to think about what could have been and everything that won’t ever be/.../He died all alone, men he was never alone.

En fantastisk sang, men sår å lytte til nå.

Det samme gjelder den jordnære countrylåten «All the good», der Bruce Good, far til Dallas og Travis og blant de mest prisbelønte canadiske countryartistene, spiller autoharpe. Guttenes mor Margaret korer. Foreldrenes siste samarbeid med sønnen.

Det hadde ikke vært nødvendig, men det skader ikke at Jon Spencer er med på «No one’s listening» og at Michael Dubue deltar på avslutningen «End credits».

The Sadies viser hva de er gode for på den drivende garasjerockeren «Better yet», mens instrumentalen «End credits» bygger seg opp med sakte skurring før den til slutt flater ut med en vakker melodilinje. Et nydelig punktum for en stor musiker.

Beste spor: «More alone», «All the good», «No one’s listening», «Better yet».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Deilig americana

  2. Småflaut over­skudds­materiale

  3. Før eller senere vil noen skrive bøker om koronaplater, så her er et nytt kapittel

  4. Spesiell? Jo, hun er spesiell

  5. Vanskelig å vite om det er kødd eller alvor

  6. Sommerbris fra 60-tallet

  1. Plateanmeldelser
  2. Plateanmeldelse
  3. Anmeldelse