Erotiske drømmer, sanselig seksualitet

Med sin utstilling i kunstmuseet plasserer Marit Victoria Wulff Andreassen seg i aller fremste rekke blant norske tegnekunstnere.

Publisert: Publisert:

060315Kunst03.jpg Foto: Fredrik Refvem

  • Trond Borgen
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

060315Kunst04.jpg Foto: Fredrik Refvem

060315Kunst02.jpg Foto: Fredrik Refvem

Tegningene hennes er utført med penn og fargeblyant og ligger på et svært høyt teknisk nivå; med sine røde, rosa og grønne farger er de estetisk vakre i sitt uttrykk, og innholdsmessig lodder de dypt i en kjerne i menneskelivet: erotikkens drømmer og angst, identiteten i prekær balansegang mellom natur og kultur.

Estetisk potens

Vi lever i en overseksualisert tid; det er én av flere ting Wulff Andreassen kommenterer i en kunst som viser flere kjønnsorganer enn en skulle tro var mulig å få inn i en utstilling, men uten at noen av bildene blir pornografiske. Faktisk er dette en blendende vakker utstilling – tegningene trer sart, skjørt og elegant fram fra det hvite papiret; ungpikedrømmene virker umiddelbart uskyldsrene; kjønnsorganene er ofte løsrevet fra sin naturlige plass på kroppen og danner sirlige mønstre, bl.a. former peniser og vaginaer de vakreste julekranser.

Men det uskyldsrene må vike for mørkere stoff. I Blivende B (2004) står en ung brud med lukkede øyne og med brudebukett: favnen er full av peniser. Dette er typisk for den urolige ambivalensen som lader tegningene: hva tenker bruden på? Alle sine seksuelle erobringer hittil i livet (hennes artssamling)? De som måtte komme fra nå av (hennes fantasier)? Eller går hun inn i en ny fase av livet med en grunnleggende erotisk uro, en angst, kanskje, for det store ukjente (hennes nevroser)? Det er nettopp hva Sigrun Åsebø i den svært vakre og forseggjorte katalogen kaller kjønnet som gordisk knute som folder seg ut i utstillingen, dog uten at den lar seg løse opp.

Seksuell identitet

Slik knyttes seksualiteten både til ungjenters identitetssøken og hvordan vår seksuelle identitet formes av kulturelle forhold, bl.a. etiske verdier. I flere bilder er kroppene viklet inn i, eller vokser ut fra, trær; greiner og røtter slynger seg rundt jentene, nærmest i et art nouveau-formspråk, og gjør det vanskelig å avgjøre hvordan kroppen avgrenses i forhold til resten av naturen. Og motsatt: hvordan kroppen, som subjekt og objekt både for erotiske drømmer og erfaringer og for moralske normer, også gjøres krav på av naturens motpol: kulturen.

Det gikk jo ikke så bra etter syndefallet. Adam og Eva skjulte sitt kjønn, og kunsten kom i lang tid til å gjøre det samme, bl.a. ved hjelp nettopp av greiner og løvverk beleilig plassert foran skrittet. Det er som om Wulff Andreassen tegner seg inn i, og deretter ut av, denne nedarvede tradisjonen – ut av den arvesynden som behersket kunsten helt til Gustave Courbet malte sin beryktede Verdens opprinnelse, et nærbilde av et blottet, åpent kvinneskjød i 1866.

Humanisme

Tabuet er for lengst brutt; det Wulff Andreassen gjør er å forvandle kropp og kjønnsorganer til sterke metaforer for et erotisk begjær som fortsatt er grenseoverskridende, fordi det er en kjerne i alle menneskers natur. Slik føyer hun seg inn i en tydelig tendens de siste 25 årene: ønsket om å etablere en form for humanisme i kunsten, ved å stille det grunnleggende spørsmålet på nytt: hva er et menneske? Og ved å svare på spørsmålet med bl.a. å gjenvinne erotikk og seksualitet fra kommersiell utnyttelse i reklame og pornografi.

Begjæret

Utstillingens tittel, Through the Woods, antyder et sted for driftene, underbevissthetens mørke og farlige terreng, begjæret som grenseløs erfaring. Barndommens uskyld forblir ikke uberørt i de metaforiske forvandlingene som skjer i disse tegningene. I katalogen sier Tommy Olsson det presist: Wulff Andreassen skildrer en tilstand der hele kroppen – og ikke bare isolerte deler av den – realiseres som en eneste svær erogen organisme.

Det er dette som er begjæret etter begjæret i hennes billedverden. Og det inkluderer også meg, idet jeg trer inn i utstillingen. For hun har skapt noen store veggtegninger som består av et intrikat, bølgende svart-hvitt linjespill. For meg gir de assosiasjoner til muskelstrukturer inne i kroppens hulrom. Det er som om jeg befinner meg der inne, som om forvandlingen som skjer i tegningene også har omskapt selve utstillingssalen til en resonansbunn for dette begjæret, en svær erogen organisme.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Eventyret er over, sier konsertarrangør etter smittemøte med kommunen

  2. Stavanger-kvinne blir tidenes yngste deltakar i «Mesternes mester»

  3. To nye tilfeller av koronasmitte i Sandnes

  4. Tysk direktør ber Solskjær og Manchester United holde seg unna

  5. Nordmenn på reise fikk karantene-sms

  6. Folk vil heller gå ned i lønn enn å flytte på seg