Ingen slipper fra det

Det står om livet pluss en plass på parnasset i Stig Aasviks romaner, der han hensynsløst utaktisk omkalfatrer inventarlisten i det litterære systemet.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Stig Aasvik: «Åsgårdstrand». Roman. 316 sider. Cappelen Damm.

Det blir verre og verre, eller siden vi er i en roman av Stig Aasvik: Det blir bedre og bedre. Har det ikke vært det før, så blir det i hvert fall alvor nå – både for forfatteren selv og den leseren som tar sjansen på å druknes i Aasviks flodbølge av en tekst på over 300 kompakte sider, uten ett pusterom i form av avsnitt- eller kapittelinndeling.

«Åsgårdstrand» føyer seg inn i en mangebinds og tusenvis av siders serie romaner der hovedperson og forteller til forveksling er identisk med forfatteren selv, full av «sammenleggbare tanker», og som nødvendigvis av ymse grunner forteller «løgnen og løgnen om løgnen» i det som er fortellingen om hans liv, her sendt leseren i «en flaskepost uten post», observert gjennom «kulehullene i bevisstheten».

Det er alt sammen eruptivt, voldsomt og kaotisk, men skrevet fram med stålkontroll. Fortelleren/Aasvik er sentrum for alt som fortelles, erindres, tenkes, ønskes og gjøres i «Åsgårdstrand», hjemstedet i formative ungdomsår. Omdreiningspunktet er moras plutselige død da hun bare er 37 år gammel og Stig fortsatt en skoleungdom. Døden oppsøkte meg første gang i Åsgårdstrand.

Faren faller sammen, sønnen vemmes over å være påtvunget omsorg for sin far: Hans eneste tanke er å komme seg ut og vekk. Det gjør han, og i romanens egen nåtid har forfatteren selv passert 50 og faren er i ferd med å runde 75.

De to har ingenting med hverandre å gjøre. Sønnen på grunn av det han til denne dag intenst opplever som farens svikt og svik, faren i hvert fall på grunn av sønnens bøker som har blottlagt foreldre, oppvekst og steder de bodde, ikke minst i skam over sitt klasseopphav. Aasvik er «privat og utleverende i mine bøker», og det har han fått snut for.

Mens han i «Åsgårdstrand» monomant minnes, skildrer og omskriver disse oppvekstårene, er han kjærlig og ømt oppslukt av de to som er hans egen familie: Sønnen Simon er nå 12 (jeg har med mye glede fulgt ham siden han var sju) og en lovende keeper med en uoppslitelig støttende, omsorgsfull og hjelpsom far – med et hatefullt forhold til klubbens (navngitte) formann.

Kristin, mor til Simon, er en overbærende og selvgående kvinne som fungerer på jobb og hjemmekontor, sosialt, på reise og i heimen. De har det fint i lag – i en roman som også denne gangen er fintfølende diskret på hjemmebane. (Det er ellers en fornøyelse å lese hvordan de alle takler coronalivet med alle sine begrensninger uten å gjøre et større nummer av dem enn alle de andre praktiske vansker dagliglivet uopphørlig utfordrer en til å navigere).

Aasviks opptatthet av død og de døde får ham til å samle dødsannonser og nekrologer («Årets døde» heter en av romanen i serien «Åsgårdstrand» inngår i): De døde som, som det stadig blir flere av, holder meg gående.

Han ser daglig innom dem, men det som i tillegg til kjærligheten til sønn og samboer virkelig holder ham gående, er eget forfatterskap, skriveambisjonen og behovet for anerkjennelse. Han skriver og skriver og skriver, og leseren sitter med resultatet i fanget og forstår at det dreier seg om en livsvarig kamp på – nettopp – liv og død.

Det er en bitter kamp av en bitter forfatter. Man leser ikke Aasvik for å bli leflet med; snarere er det slik at litteraturen, kunsten, først begynner der kosen slutter. Og opplever man selv bøkene som et sted å søke innsikt og opplevelse, blir man ikke bare fanget inn i skriften hans, man opplever å bli part i saken. Som litteraturanmelder blir man dessuten satt på habilitetsprøve, for i «Åsgårdstrand» – som i tidligere bøker – går Aasvik til gevaltige angrep på mange navngitte litteraturfolk, kritikere, journalister og forlagsfolk.

Han sparer ikke på konfekten, som det heter med en klisje uverdig Aasviks egne ekvilibristiske språkferdigheter til bildeskaping, metaforer og medrivende prosa. Men jeg skylder å melde at han har mange godord til denne anmelderen, «min mann i Stavanger» og Aftenbla’, for mottakelsen av de ellers så oversette bøkene hans i media.

Aasvik er selv av de få forfatterne som får Skaldens ord til å lyde rimelige, de som sier at å dikte «er å holde dommedag over seg selv», mens leseren for egen del i forfatterens selvsentrerte selvutleveringer kan komme på den metaforiske tanken at «om blodet er aldri så tynt, man kjenner seg dog i slekt med Peer Gynt».

Det er ellers å fortelle at denne mangefasetterte, assosiasjonsdrevne og abrupte romanen «fra periskopdybde» portretterer en motsetningsfylt mann som på samme tid er en livredd kyniker og en raus sytepave. I den grad Aasvik er identisk med sin forteller, er det også en glede å kunne fortelle at han er langt fra så upålitelig og fæl som han ynder å framstille seg. For hele teksten bæres på en mektig bølge av oppriktighet, tro- og uskyld.