Bestselger-krim proppfull av gravalvorlig hjerte og smerte

BOK: Psykoterapeut valser opp med morder i søtsuppete krimdrama.

Alex Michaelides: «Jomfruene». Krim. Oversatt av Line Gustad Fitzgerald. 336 sider. Cappelen Damm.

Psykoterapeut Mariana får en telefon fra sin niese, som studerer på Cambridge: Bestevenninnen Tara er brutalt myrdet. Mariana drar for å løse mysteriet. Hun finner et postkort hos drapsofferet: «En jomfru av høy byrd må ofres til Persefone», står det på gammelgresk. Persefone – gudinne av de dødes rike. Mariana tror snart at alt som skjer, handler om henne, for alle nevner stadig Persefone og Naxos, der hun mistet ektemannen.

De første setningene beskriver en ond og karismatisk professor. Vår heltinne bare VET at professor Fosca er morderen, og hun skal ta rotta på ham. Den onde professoren har et harem av smellvakre, styrtrike supertisper rundt seg. Tara var en av dem, hun truet professoren med sparken (sex med student) og derfor måtte hun dø. Løsningen ligger i dagen. Eller?

Alex Michaelides (44) slo ned som en bombe med psykoterapithrilleren «Den tause pasienten». Den solgte mer enn noen debutbok i USA det året og fikk terningkast 6 i VG. Forfatteren har erfaring som psykoterapeut, så akkurat der har han greie på det han skriver om.

Men «Jomfruene» er full av overtydelige personer, som enten er gode eller vonde, engler eller djevler. Mariana er i sorg fordi hun mistet mannen sin. Hvor mye hun elsket ham, beskrives sukkersøtt: Hun var  «bergtatt», han var «en halvgud født av vann», «tiden sto stille» og «fra da av var skjebnen beseglet».

Jeg misliker stilen, den minner om for lengst nedlagte blader som «Romantikk» og «Hjerterevyen». Eller romantikkdronning Lucinda Riley: En svart skikkelse følger etter heltinnen i tett tåke, gjennom de uendelig vakre brosteinsgatene i Cambridge. Det blir actionklimaks i en skummel skog, med blinkende kniv og lyn og torden. Klisjeene står i kø på kirkegården.

Fins det humor? Nei, alt er gravalvorlig hjerte og snerten smerte. En ung student forelsker seg hodestups i Mariana. Heltinnen er sjølsagt blendende vakker, og rik, for det er aldri nok for en kvinnelig helt å bare være smart. 

Boken beskriver en kvinneverden på en klisjéfylt kvinnelig måte, en slags gammel-britisk «Sex and the city». Det er rart at en mannlig forfatter skriver på den måten. I etterordet kommer det fram at han kun blir inspirert av kvinnelige krimforfattere, som Agatha Christie og P.D. James. Men de skrev da ikke sånn? 

For meg er den litterære søtsuppe-stilen 100 prosent fæl – men jeg er overbevist om at mange der ute vil elske den. «Han er rett og slett genial», skriver Woman & Home.

Dette er dyktig håndverk. Boken blir helt sikkert konvertert til en populær Hollywood-film, Michaelides har skrevet noen av dem allerede, og fikk hjelp fra filmstjerne Uma Thurman med denne. «Jomfruene» er bare ikke min kopp med kniver, kvinner og krutt!