Sensasjonelt bra? Nei, men ganske så underholdende!

KRIM: Allerede for et år siden begynte folk å snakke om denne boken. Nå triller kritikere femmere og seksere. Og ja, den er bra, men ...

Denne artikkelen er over ett år gammel

Johan Høst: En nasjon i sjakk. 426 sider. Vigmostad Bjørke.

I fjor vår, ett år før boken kom, begynte ryktene å gå. Reklamemannen Johan Høst var i ferd med å skrive en sensasjonell spenningskrim, filmrettighetene var solgt før boken var ferdig skrevet, inntektene kunne bli så store at debutanten neppe behøvde å gjøre en dags arbeid resten av livet.

Nylig kom boken, og anmelderne fulgte opp: Sekser i VG, skamros fra NRK, Dagens Næringsliv, Bok 365.

Men la oss puste litt med magen, folkens, selv om handlingen knapt gir oss en eneste pustepause: «En nasjon i sjakk» holder et intenst tempo fra start til slutt – og det er lett å forstå at film- og tv-folk lar seg fascinere av denne politiske sjakk-thrilleren: En anonym terrorist har kidnappet den norske statsministeren. Han utfordrer politisk elite anført av stortingspresidenten, som for øvrig er en selvmedisinerende drittsekk, til et parti sjakk. Vi snakker selvsagt ikke om et hyggelig sjakkparti, her handler det om liv og død: Sjakkterroristen varsler 16 drap på ulike samfunnstopper – en for hver av motstanderens brikke som faller. Her må altså stortingets folk hente inn hjelp, og Magnus Carlsen er dessverre opptatt.

OK, dette er et smart opplegg, men som alle storpolitiske spenningsromaner blir det ganske mange snarveier underveis. For eksempel: Hvorfor i all verden vil terroristen spare mange liv hvis motstanderen tilfeldigvis er flink til å spille sjakk? Eller fra motsatt side: Hvorfor skal politikerne, politifolk og innhentet sjakkekspertise tro at terroristen unnlater å ta liv av dommere, pressefolk, politikere og forretningsfolk hvis de bare er flinke nok på sjakkbrettet?

Disse spørsmålene forblir ubesvart, og dermed blir sjakkspillet mer en fiks idé enn et velfungerende premiss for fortellingen. Sjakken, forsøksvis ment som selve nerven i dramaet, blir en påstand vi bare må godta.

Men ok, la oss akseptere utgangspunktet og ikke bruke for mye tid på snusfornuftige innvendinger: Da står vi igjen med en virkelig underholdende spenningsroman.

Men sekser? En sensasjon? En slags thrillerens fornyelse?

Nei. Da må språket være mer enn effektivt og flatt, men allerede boktittelens billige ordspill varsler tydelig at dette ikke er særlig raffinert ordkunst. Hovedfigurene må bli mer enn lettleste klisjeer uten særlig personlighet. Og selv lesere som har litt rutine, bør møte overraskelser i stedet for gjenkjennelse utover – her vil mange løse gåten før forfatteren har tenkt.

Men det gjør ikke noe. For hvis vi ikke måler denne boken mot alt forhåndsskrytet og alle lettbegeistra kritikere, er den skikkelig underholdende. Og jeg ser gjerne filmen. Hvis den kommer.