Sånn hadde han det da

BOK: Ok tidsbilde, men som roman tar det ikke av.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Espen Haavardsholm: «Utfor. En roman fra 1960-tallet». 281 sider. Oktober.

Siden han debuterte i 1966, har Espen Haavardsholm (1945) opparbeidet seg et digert – og ujevnt – forfatterskap på nærmere 40 titler i mange sjangrer. Mangt og mye handler om hans egen person, familiemedlemmer og historie, enten det er i biografisk form – som i «Martin Linge – min morfar» – eller i en rekke romaner som årets «Utfor. En roman fra 1960-tallet».

«Utfor» er en slags skrapekake og attpåklatt til tre tidligere romaner med Nils Hå som hovedperson, «Gutten på passbildet» (2004), «Tjue» (2006) og «Bildet på baksiden» (2008) der historien skviser seg inn på overgangen til 1960-tallet og holder seg på tidlig 60-tall før den med et siste abrupt tidsjump avrundes med en kort «Epilog», og brått har vi kommet til 2006. Det er i seg selv ikke den lykkeligste av romankonstruksjoner.

Det er lenge siden romanforfattere ikke ville bli tatt i å skrive det som heter nøkkelromaner, der karakterene var mer eller mindre lettidentifiserbare faktiske personer, men «enhver likhet med levende personer var tilfeldig og utilsiktet», som man gjerne løy og sa. Nå har det i noen tiår vært omvendt med dyneløfting og lolufting, og forfattere som ikke nok kan få fortelle om hvordan de har hatt det oppigjennom.

«Utfor» er med alle sine tidsmarkører autentisk nok, og jeg-fortelleren Nils Hå (det er rimelig å lese etternavnet som forfatterens eget) er en våken, vâr og samfunnsbevisst ungdom og ung mann opptatt av det unge menn under utdanning den gang gjerne var – altså foruten seg selv: kjæreste, skole og litteratur, musikk, film og kino samt politikk. Navn og begivenheter flimrer forbi, med Marilyn Monroe og Karen Blixen som glitrende stjerner, Georg Johannesen, Cuba og Kennedy, Joan Baez og Pete Seeger, løst og fast, og mye mer og mange andre.

Men en vrimmel av navn og fortløpende dager er ikke alene nok til å skape en roman, heller ikke dramatiske og følelsesmessige konflikter og katastrofer i Nils Hås unge liv, som her også er. Det er alt sammen ryddig og systematisk fortalt (selv om nok både første og siste kapittel virker påhengte), men det hele formidles så tørt og temperamentsløst at det ikke kjennes viktig nok til at leseren også deltar, fornemmer og medopplever med Nils Hå.

Fortelleren hadde det nok slik en gang; men det oppleves som lenge siden.