Frykt og fanteri på Tjensvoll

– Det går mange galne historier om Tjensvollgjengen. Vi som sto midt oppi det vet at det noen ganger var verre, sier Rune Bjerga, som har skrevet bok om oppveksten på Tjensvoll.

Publisert: Publisert:

Rune Bjerga forteller om oppveksten med den berykta Tjensvollgjengen i boka «Tjensvoll og jeg». Foto: Pål Christensen

  1. Leserne mener

– Vi var på Grevlingen fritidsklubb, en hel gjeng av oss. Litt utpå kvelden kom et av de sentrale medlemmene i Tjensvollgjengen. Han heter Skalle-Petter i boka, litt anonymisert. Han skulle kjøpe pizza, men fikk nei av en av lederne fordi han var rusa, og ble vist bort. 10 minutter senere kom han tilbake, tradisjonen tro med kniv. Inne på Grevlingen satt masse ungdommer, og lederne måtte stenge dørene og skalke lukene. Vi satt i ring på gulvet inne i diskoteket med hendene på hodet, sånn som du skal gjøre ved en flystyrt. Rundt oss hagla det med glass-skår. Det var helt spinnvilt, omtrent som å være i en krigssituasjon i en thriller. Da jeg skrev på boka, snakket jeg med en som var leder på Grevlingen den kvelden. Han fortalte at det på et tidspunkt kom en bossdunk flygende inn et av vinduene. Det var ville tilstander.

Les også

Rune Bjerga har snart solgt ut DNB Arena

– Er ikke disse historiene om Tjensvollgjengen litt overdrevne?

– Kanskje er det historier som er dikta opp, men i mange tilfeller var realitetene verre enn det som fortelles. De skamslo folk så de nesten daua. De tok handleposene til gamle damer, kasta ut alle varene og lo så de gamle kånene ramla og måtte hentes med sykebil. Folk var vettskremte. Jeg vet at det er mange historier som fortelles, og noen er sikkert oppspinn. Men i andre tilfeller er sannheten verre enn folk tror. Det verste jeg selv var vitne til var da politiet kom for å rydde opp i noe. To av de mest hardbarka medlemmene i Tjensvollgjengen gikk inn og rana en av butikkene. Ikke med våpen, men med ryktet sitt. De tar kassabeholdningen med seg, og i motsetning til andre ranere stikker de ikke av. Det trenger de ikke. De setter seg rett utenfor og teller pengene, drikker øl og snakker. Dama i butikken er så redd at hun skriker drøvelen av seg inne i butikken.

– Så kommer politiet?

– Ja, altså...det jeg husker best, eller det jeg har tenkt mest på i ettertid, var at ingen voksne grep inn. De fikk bare ture på. De var loven der oppe. Politiet kom i bil til stedet. Da reiser de seg opp, tar hver sin flaske og går mot politibilen. Vinduet i bilen er rullet ned, og vi kan høre politifolkene rope «bakk, bakk, rygg, rygg!». Ikke til ungdommene, men til han som kjører politibilen. Det er garantert politifolk som kan fortelle at de var nervøse for den gjengen.

Les også

Tjente de mer enn kulturministeren?

– De bare stikker?

– Ja, men de kommer tilbake. Da har disse ranerne ruslet stille og rolig bort i en av blokkene og står i 3. etasje med hver sin ølflaske. Vi var 10–15 mann som sto og så på dette. Plutselig er hele Tjensvoll opplyst av blålys. Alle vet hvor disse ranerne befinner seg. Alle blir intervjua. Ingen sier et pip. Det var aldri aktuelt, for vi var livredde. Hehe.

– Du humrer?

– Ja, for i dag er dette spinnville historier fra langt tilbake. Da det sto på, var det ikke noe å le av, men nå er dette vill vest-historier fra min barndom. Da jeg var liten, fikk vi ikke lov å gå ute etter det og det klokkeslettet, og i alle fall ikke gå bort til Tjensvoll Matsenter. Der hadde Tjensvollgjengen sin base. Dette var ungdommer som ble loven der oppe. De tok over hele plassen, og det var faktisk de som bestemte. For å ta et eksempel: Hvis de frøys, tente de opp et gigantisk præriebål rett utenfor butikken. Det fikk de lov til. Det var normalt. Gjengen sto rundt det enorme bålet mens de drakk og røykte hasj. Ingen gjorde noe. Ingen voksne grep inn. Dette hadde vært VG-overskrifter i dag. Det hadde vært skandale, men da jeg vokste opp på Tjensvoll var det helt normalt.

– Sånn har ikke dine unger det på Våland?

– Nei, heldigvis tror jeg ikke sånne ting kan skje i Stavanger i dag. Jeg kan aldri forestille meg at en gjeng ungdommer skulle få lov til å drive herk og herje med alt og alle utenfor Kiwi eller Rema i dag. Aldri. Noen ville gjort noe. Dette var folk som drev kriminalitet og faenskap. De yngste var bare 13–14 år, de eldste var vel atten pluss, for de hadde fått seg bil. Det var noe som svikta den gangen.

– Svenske tilstander...? Du er jo humorist. Dette høres ut som en alvorlig, dokumentarisk fortelling om sosiale problemer?

– Ja, men det er ikke helt sånn. Jeg har selvfølgelig snakket med andre om disse tingene, men det er ingen dokumentarbok. Jeg forteller historier fra da jeg vokste opp, og Tjensvollgjengen prega både meg og de fleste andre jeg vokste opp med. Jeg skriver ikke om dem for å drite dem ut eller noe sånn. Jeg skriver om dem fordi det var sånn, og det satte dype spor. Det har jo gått godt med mange av dem. Ikke alle, men nesten overraskende mange.

– Hvor mye er sant?

– 90 prosent. Det som må være sant, det er sant. Resten har jeg strødd litt piffi på.

– Var det bare frykt og galskap på Tjensvoll?

– Nei, på ingen måte. Vi hadde bandet vårt. Sudden Death, som vi hadde det veldig mye løye med. Det er mye av utgangspunktet for boka. Tjensvollgjengen holdt forresten på å ødelegge oppvarmingsjobben vår for Ingenting, som var enormt svære. Metallica, Guns n’ Roses og Ingenting var det aller største for oss. Her er det historier om å prøve å snike seg inn i jentegarderoben, pinlige episoder med jenter, rasende rocketekster mot kommunen, kaninmiddager, hytteturer og masse løgne historier.

– Og litt alvor?

– Ja, litt. Jeg vokste opp uten en tilstedeværende far fram til jeg fikk en stefar rundt 15-årsalderen. Dette er også en hyllest til mor, og alle andre alenemødre, som klarer å ta vare på ungene sine og gi dem en god oppvekst, selv om de har dårlig økonomi og lite hjelp.

– Kan du skrive?

– Nja, jo, la meg si det sånn: Jeg er ikke forfatter, men jeg er vant med å fortelle historier. Språket er enkelt, og jeg har fått hjelp. Jeg forventer ikke stående applaus fra litteraturfolket, men jeg tror veldig mange vil kose seg med disse historiene.

– Hva fikk du i norsk på Ullandhaug ungdomsskole?

– Nei men... er det noe...ok, G. Det holdt for meg.

– Hvorfor skrev du bok?

– Jeg hadde en god del ting jeg hadde kladda ned fra den tiden. Det er mye gale der, tenkte jeg. Kanskje det kunne bli til noe? Ikke alt passer å ta fra scenen, selv om noe av det er brukt som stand up-materiale. Litt tilfeldig møtte jeg Robert (Jacobsen) i Dreyer Bok. Han leste litt. Noen andre leste litt, og da fikk jeg blod på tann. Målet er å underholde i bokform. Dette er ikke en selvbiografi eller en roman. Jeg har kalt det erindringer.

– Hva er det fra din oppvekst som har preget deg aller mest?

– Hmmm. Det var en blanding av ville tilstander og et trygt og godt hjem. Den dagen bror min ble født, sto Tjensvollgjengen på døra vår og skulle gi meg juling. Sånn var det på Tjensvoll. Fødsel og juling samme dag.

Publisert: