Borende om barn og samliv

BOK: Nyansert, men tidvis litt omstendelig om å være mor og samlivspartner.

Trude Marstein har skrevet en energisk borende historie om kvinner, menn og barn, ifølge vår anmelder.
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Trude Marstein: Egne barn. 329 sider. Gyldendal.

Den 7. romanen til tenksomme Trude Marstein (f. 1973, debut 1998) kan knapt kalles original eller overrumplende. Men «Egne barn» er et uvanlig nyansert intimsfæredypdykk, virker systematisk komponert og etterlater ingen tvil om at dette er en psykologisk-realistisk tekst som søker å gi et sannferdig bilde av det å være mor og forholde seg til ulike samlivspartnere gjennom et turbulent liv.

Rammen for historien er enkel. Den noen og 40-årige, forlagsansatte jeg-fortelleren Anja og hennes nye kjæreste, entreprenøren Pål, tilbringer en dugnadshelg på et svensk torp sammen en rekke andre aktører – både voksne og barn – som alle har vært med på å forme Anjas liv. 

Samtidig som huset males rødt, måltider tilberedes, vin og øl konsumeres, samtaler utspiller seg og åpne konflikter eller uavklarte lengsler nedfeller seg, tenker Anja uavlatelig tilbake på fortida og gir reflekterte fortolkninger av sine forskjellige kjærlighetshistorier, frustrasjoner, brysomme samlivsbrudd, nære eller kriseridde relasjoner til egne barn.

Av og til blir fortellingen for detaljert og springende og burde ha vært strammet inn. Dessuten har dvelingen ved hverdagsliv, utroskap, skilsmisser, ny forelskelse, «knulling» og «kuk» ofte et visst kjølig rapportpreg. Man savner sensualisme og scenisk snert. Og slutten på soga fortoner seg mest som et litt matt, ikke spesielt perspektivrikt anti-klimaks  

Jeg-fortelleren framstår imidlertid som mangefasettert, og portrettene hun tegner av døtrene Tuva og Lotte og sønnen Falk er alle så sammensatte og fulle av både varme og lett forståelig ambivalens eller kritisk distanse, at de framstår som mesterlige. Nyanserte virker også bildene som tegnes av de tre barnas fedre - Hans Peter og Ivar. Særlig fascinerende er portrettet av sistnevnte, en sjølopptatt, sjarmerende romanforfatter som vier mer tid på forfatterskapet sitt enn på omsorgspliktene overfor barna. Dermed makter ikke Anja, hevder hun, å fullføre det romanprosjektet hun sysler med i årevis etter at hun debuterte med kortprosa i et tidsskrift som 25-åring. Ellers tegnes troverdige, sympatiske bilder av både Pål og Ivars nye kjæreste, juristen Solveig.

Viljen til å fordype seg i en konfliktfylt intimsfære og unnfly endimensjonelle nidportretter av vanlig merke er derfor lett å få øye på og lett å rose. 

Trude Marstein har i sum skrevet en energisk borende historie om kvinner, menn og barn som ofte imponerer mer enn den griper med alle sine mor-barn- traumer, sin obligatoriske kjernefamilieskepsis og sitt underliggende håp om en lysere, mer stabil framtid for de involverte. 

Publisert: