Sløtface skuffer ikke

Gjennomført, ærlig og tidsaktuell. En verdig oppfølger og bedre enn debuten.

Publisert: Publisert:

Sløtface ble født i Stavanger i 2012. Bandet består av Tor-Arne Vikingstad, Haley Shea, Lasse Lokøy og Nils Jørgen Nilsen (ikke på bildet). I 2018 fikk de Spellemannsprisen for debuten «Try not to freak out». Foto: Marthe Thu

  • Stella Marie Brevik
    Journalist

Grade: 5 of 6 stars

Sløtface: «Sorry for the late reply» (Propeller)

Velkommen til Sløtfaces verden: Her blir vi presset til vi spyr. Vi er tiltaksløse, trege og lyver for oss selv på daglig basis. Kanskje vi også er overmedisinerte og overeksponerte. Og kanskje alt dette er grunnen til at vi har ødelagt planten vår?

Men tross selvdestruktiv oppførsel, har vi ennå en viss sjarm: Vi fortsetter livet, men ender opp gråtende med jevne mellomrom. Ikke over at kloden går til helvete, men over mangel på tilhørighet og kjærlighet.

Noen som kjenner seg igjen?

På albumet blir våre personlige skampletter dratt frem i lyset av Haley Shea, Sløtface-vokalist og låtskriver:

New year, new me

Is the greatest lie

I always tell myself

Sløtface, Stavangers egne pop-pønkere, begynner andreskiva i kjent stil: Låtoppbygningene er enkle, men av kvalitet.

Man merker inntoget til Honningbarna-trommeslager Nils Jørgen Nilsen. Raske pønk-trommer tar litt større plass enn før. Grepet er med på å fremheve Sheas budskap i større grad og gir en ny giv til lydbildet.

Samtidig har bandet oppgitt Julien Baker som en musikalsk inspirasjon, gitaristen og vokalisten som er kjent for sin rolige og melankolske stemme. Vanskelig å se for seg Shea og Baker i samme bås, men inspirasjonen merkes på låter som «New year» og «Crying in Amsterdam reprise».

Lydbildet er derfor både hardere og mykere enn tidligere.

«Try not to freak out», debutalbumet deres, var preget av politiske og feministiske budskap. Bandet har ikke lagt fra seg rollen som samfunnskritikere, men nå får vi også se Sheas personlige side: I was gone the first time mine fingers graced the back of your neck ...... Making my heart hurt.

Musikken er ennå gjenkjennelig: Sinnet, politikken og pønk-attityden er der, men bandet byr på nye sider av seg selv. Fallhøyden etter en priset debut er stor, men «Sorry for the late reply» skuffer ikke.

Beste spor: «S.U.C.C.E.S.S.», «Stuff», «Tap the pack», «New year», «Crying in Amsterdam reprise».

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. 16-åring brakk nakken da han stupte – nå vil familien advare andre

  2. Gravid kvinne i dekning fordi legen mener hun er alkoholiker

  3. Flere biler involvert i ulykke i Kvinesdal

  4. Norge ville neppe blitt stengt på samme måte i dag, innrømmer helsetopper. Slik har tiltakene og fagrådene sprikt

  5. – Kona fikk valget om å forlate meg eller å finne seg i det

  6. – Nå må vi ikke gå i 22. juli-fellen!

  1. Musikkanmeldelse
  2. Musikk
  3. Plateanmeldelse
  4. Anmeldelse