Beksvart, vidunderlig joker

Joaquin Phoenix klarer å gjøre en karikert tegneserieskurk om til et slags autentisk menneske i «Joker».

Publisert: Publisert:

Joaquin Phoenix er helt rå i tittelrollen i «Joker».

  • Kine Hult
    Journalist

Joker

Sjanger: Krim / Drama / Thriller. Skuespillere: Joaquin Phoenix, Robert De Niro, Zazie Beetz. Regi: Todd Phillips. USA, 2019. Lengde: 2 t. 2 min. Aldersgrense: 15 år.

Grade: 6 of 6 stars

Med feil folk foran og bak kamera kunne en film som prøver å fortelle at det er samfunnet sin feil at folk blir morderiske skurker, vært en lidelse å se på. I Todd Phillips’ «Joker», derimot, fungerer dette helt sensasjonelt bra. Mye av æren skal hovedrolleinnehaver Joaquin Phoenix ha. Sjelden har vi vel sett en så rå, usminket og mørk skildring av en mentalt syk mann som forsøker å male på seg et lyst sinn for å takle det begredelige livet sitt.

Phoenix spiller altså Arthur Fleck, mannen som i løpet av denne filmen blir til en av de mest kjente skurkene fra Batman-universet. Men her er han, selv om han gjør onde ting, ikke noen typisk antihelt. På hjerteskjærende vis forteller Phillips en historie om hvordan alle har sviktet Arthur, som langt inn i voksenlivet bor i en nedslitt leilighet sammen med sin pleietrengende mor. Han livnærer seg som klovn, men har en barnlig drøm om å bli stand up-komiker. Han har også en tvangslidelse som gjør at han kan begynne å le ukontrollert, ofte i upassende situasjoner. I en samtale med en sosialarbeider kommer det fram at han går på en hel haug med forskjellige medisiner. Etter hvert som stadig flere ting går filleveien for Arthur, får sinnet overtaket på optimismen.Han går gradvis fra å være en ganske jovial eksentriker til å bli en bitter mann som ikke lenger undertrykker raseriet, men omfavner det.

Stort mørke

Å spille en mann med et så enormt indre mørke, men som også er sårbar og forvirret, og som til stadighet gjør komiske og upassende ting i all offentlighet, må være blant de mer kompliserte oppgaver en skuespiller kan ta på seg. Phoenix klarer på forunderlig vis å vise fram både smerten og håpet, helt uten at det blir komisk eller påtatt. Det går rett som det er an å le av jokeren, men det er ingen enkel latter. Ikke til å begynne med, og i hvert fall ikke etter hvert som ting virkelig begynner å rakne for hovedpersonen.

Settingen er i Gotham, tegneserierversjonen av New York, for kanskje fire tiår siden. Søppeltømmerne streiker, rottene overtar gatene, det er et kaldt og mørkt og menneskefiendlig miljø hvor en mann som Arthur er så godt som sjanseløs. De rike og mektige, deriblant Thomas Wayne (ja, faren til han som blir flaggermus-helt), har liten forståelse for hva vanlige folk sliter med, og etter hvert begynner et aldri så lite opprør å ulme blant folk som har sett seg leie av elendigheten. Takket være noen tragiske tilfeldigheter seiler Arthur opp som en frontfigur for denne bevegelsen, men fortsatt uten spesielt god kontroll over sin egen historie og konsekvensene den får.

Upålitelig forteller

Gjennom en upålitelig fortellerstil kommer vi på innsiden av jokerens forvirrede sinn. Det er ikke alltid like åpenbart hva som skjer i virkeligheten og hva som bare foregår inne i hovedpersonens hode. Det hele eskalerer når kutt i sosialbudsjettene gjør at han må slutte på medisinene sine. På denne måten følger filmen hovedpersonens helt særegne logikk og viser hvordan alle de ytre faktorene presser ham inn i den rollen han etter hvert blir berømt for. Det er deprimerende og tankevekkende, kanskje spesielt fordi filmen nærmer seg noe ubehagelig realistisk, og ikke bare noe som skjer i tegneserienes verden.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. – Utruleg kor god stand det er i

  2. Gutt (16) omkom i ulykke hjemme

  3. Her tar bilen u-sving i Hundvågtunnelen

  4. Vinmonopol-krangel mellom Høyre og Frp før votering om åpningstid

  5. Purrer på Boreal: Når starter Høgsfjord-sambandet opp igjen?

  6. - Vi er en liten kommune, det hviler et spesielt ansvar på våre ansatte

  1. Anmeldelse
  2. Filmanmeldelse