«Fjols til fjells» har ett stort problem: Den er overhodet ikke morsom

FILMANMELDELSE: Flinkt laget, ikke morsomt.

Publisert: Publisert:

Anette Hoff, Herbert Nordrum og Nader Khademi må hjelpe en litt død Nils Vogt å kommunisere med det onde, svenske hotellimperiet som truer påskekosen.

Grade: 2 of 6 stars

«Fjols til fjells», norsk komedie med Herbert Nordrum, Bjarte Hjelmeland, Christian Skolmen, Nils Vogt, Anette Hoff, Nader Khademi, Hedda Stiernstedt. Regi: Petter Holmsen. Aldersgrense 6 år. 1 time, 27 minutter.

«Fjols til Fjells» er ikke en nyinnspilling, men en oppfølger til – og inspirert av – originalfilmen fra 1957. Du vet, den der Leif Juster og Unni Bernhoft lager totlevase på Hurumhei Høyfjellshotell.

Åpningen i den nye filmen er en svart/hvitt-hyllest til opphavet, men vi er snart midt i afterskibråk, onde svensker, snyltere, forviklinger og hu hei! hvor det går for seg på fjellet.

Vi venter på at det skal bli akkurat så gale at vi begynner å le.

Og vi venter, og vi venter litt til.

Og vi venter.

Vi venter litt til

Poppe (Herbert Nordrum) er portier på høyfjellshotellet, og han er barnebarnet til Leif Justers Poppe-figur i originalen. Juster, rettere sagt «Juster», snakker for øvrig til sitt barnebarn i et par litt klamme og unødvendige sekvenser. Her og der kommer det nikk og vink til den gamle klassikeren, men denne filmen skal stå på egne bein. Det gjør den for så vidt, men det er litt for mye melkesyre i disse beina.

Poppe er en slags 50-tallsfyr i nikkers som er strandet på en påskeøy med afterski. Han er glad i appelsin, kos, Kvikk-Lønsj, Ludo og ekstraservice. Hans onde motpart er det svenske hotellmaskineriet som bare tenker på (gisp!) penger og effektivitet.

Vi venter fortsatt på å le.

Det gjorde vi også i forrige oppussing av norske klassikere, «Norske byggeklosser».

Vi venter fremdeles.

Les også

Atle Antonsen-film skuffer

Og fremdeles venter vi

Vitsene er forutsigbare og opplagte. Med unntak av en vill aketur er det heller ikke all verden med fysiske gags her. Noe bitende satire over utskjemte dredungers fyll og fest til fjells? Absolutt ingen ting.

Forviklingene blir aldri sprø og ville nok og det virker som om realismen har kommet litt for langt inn på sit-kom-ens banehalvdel. Hyttenaboen (Christian Skolmen) som stadig låner dass og snylter kaffi? God idé, aldri morsom.

Korrupt og luksuskrevende journalist (Bjarte Hjelmeland) som skal kåre «Årets påskehotell»? God idé, aldri morsom.

Skikkelig morsomt blir det ikke før vi får se bloopers i rulleteksten, og det er noe lenge å sitte i 1 time og 27 minutter for å se bloopers.

«Fjols til fjells» er fint laget, den flyter uanstrengt av gårde og er plutselig slutt. Her er selvfølgelig folk som ramler i skiheisen, en naken mann, folk som må gå lettkledde i snøen og en god del løping. Herbert Nordrum gjør seg egentlig fint som den positive og naive Poppe. Nader Khademi («Heimebane», «Heksejakt») har et åpenbart komisk talent og fyrer av noen fine, tørre replikker. Svenske Hedda Stiernstedt («Vår tid er nå») gjør seg heller ikke bort i en rolle som er 30 minutter ond, svensk kapitalist og 10 minutter sjarmerende og angrende synder.

Vi venter faktisk ennå

Komedien har ett tydelig hovedproblem («ikke problem, men utfordring!», som Poppe stadig sier i filmen):

Den er ikke særlig morsom.

Skuespillerne gjør seg ikke bort, men de kan ikke si og spille annet enn det som står i manus. Dette manuset burt de gått mange flere runder i vaskehallen.

Det sies om originalen fra 1957 at den ble elsket av publikum og baktalt av kulturvitere. Denne filmen kan utmerket godt havne på nøyaktig samme sted, hvis publikum ikke synes det er så nøye at en komedie ikke er morsom.

Les også:

Publisert: