Står ikke til troende

BOK: Hektisk monolog fra en fjortenåring med trang til å dosere.

Publisert: Publisert:

Aftenbladets anmelder er ikke så begeistret for Ingvild Schades nye roman «Bergverket». Foto: Håkon Borg

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker

Grade: 3 of 6 stars

Ingvild Schade: Bergverket. Roman. 121 sider. Cappelen Damm.

Debutromanen til Ingvild Schade, «Drammens rekordbok» (2014), var vilter og vital, full av parodisk-satiriske hendelser og karakterer som det gikk an å flire av. Jeg lot meg ofte sjarmere av det retoriske trøkket og den lekenheten som satte sitt preg på en tekst hvor dikterens egne bokillustrasjoner bygde opp under den lett aparte dramatikken.

Også i årets oppfølgerbok, jeg-romanen «Bergverket», registrerer man at Ingvild Schade tidvis kan utforme en rytmisk pulserende tekst med brukbar flyt. Men denne gangen blir handlingen kjedelig, persontegningen sviktende. Det dramatiske drivet forsvinner ofte i all slags tomtønnepreik. Tendensen til å la Karsten, den fjortenårige jeg-karakteren, hengi seg til luftige dikterfantasier, stige opp på en akademisk talerstol og dosere i lærd stil, med mange og avanserte fremmedord fra ulike fagfelt, er så gjennomgripende at det som måtte finnes av realisme og psykologisk troverdighet raskt fordamper. Slik formulerer ikke en guttunge seg.

Rammen er enkel. Den venneløse Karsten, med skjegget legefar, en mor som er engelsklærer og en lillesøster, bestemmer seg en dag for å «lage en intrikat kriminalgåte» for å få sommeren til å gå. I detalj får vi vite hva han dikter fram, og hva han foretar seg i detektivrollen. Ikke noe av dette krimstoffet knyttet til et fiktivt, kvinnelig mordoffer blir interessant og fengsler meg, heller ikke da mora spiller offerets rolle og legger seg i en komposthaug for at sønnen skal videofilme henne.

Lite hjelper det at detektiven Karsten mister notatblokken sin og deretter mottar en melding fra de mobbeklare, imbesile naboguttene: «TIL KASTEN. VI HAR NOTATENE DINE OM ÅFFRE. MØTES? ME VENLIG HILSEN FINDEN.»

Og enda mindre hjelper det altså at den fjortenårige jeg-karakteren stadig strør om seg med fagord og stive formuleringer av typen: «en uimotståelig duggblå Cølestin av strontiumsulfat med rombisk symmetri», «massive fjellstrukturer hvis sprekker forgreiner seg til fraktale nettverk», «heksagonaler», «tetragonaler», «kontradiksjonsprinsippet». Her foreleser jeg-karakteren på et vis som plasserer skikkelsen langt bortenfor den psykologisk-realistiske sfæren som boka til tider sikter seg inn mot.

Så denne gangen har Ingvild Schade skrevet en vaklende, tynn roman uten leserappell, spør noen meg.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Gjestfriheten overfor bobilturister varierer, men et sted skiller seg ut som klart best

  2. Kafé i Sirdal legger ned driften

  3. Stupeulykken i Godalen ble filmet

  4. Skulle landet på Sola forrige uke: Nå har New York times skrevet om nordmannens spesielle reise

  5. Dagen før dette bildet ble tatt, fikk Anne Marit og Terje dødsdommen

  6. «Donald Trump nekter å bli med i en eksklusiv klubb som vil ha ham som medlem»

  1. Roman
  2. Litteratur
  3. Anmeldelse
  4. Bokanmeldelse