Mesterlig om en stolt outsider

ROMAN: Dag Solstad tar et elegant farvel med sin kriminelle, enegående eks-kemner.

Publisert: Publisert:

  • Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 6 of 6 stars

Dag Solstad: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen. 107 sider. Oktober.

Vil man ha et panoramainntrykk av hva som har skjedd i norsk litteratur gjennom de siste femti år, må man ta for seg de på alle vis store forfatterskapene til Kjartan Fløgstad (1944, debut 1970) og Dag Solstad (1941, debut 1965). Så forskjellige som de ellers er, demonstrerer og drøfter de begge folks dagligliv og kår mens de setter dem inn i en samtid som bare kan gripes i en større historisk, sosial og økonomisk forstått sammenheng.

Les også

Fabelaktige, fleipande, fandenivoldske Fløgstad

Begge gir de ut mesterlige romaner i år. Med «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» avslutter Solstad en trilogi om tittelfigurens etter hvert like anonyme som oppsiktsvekkende liv. På en liten første side makter han å plassere sin hovedperson i tid og på sted, samtidig som han skisserer hva som har ført ham dit. Sammen med elegant innflettede minner og refleksjoner boka igjennom, skaper han en hel karakter, som leseren etter hvert kjenner, opplever, nesten forstår – også uten å ha lest de to foregående om hans forvrøvlede liv.

Enslig, asosial, ensom

Gjennom denne ene karakteren får Solstad sagt mangt og meget om sin tid og samtid, samt ridd en og annen kjepphest. Men først og fremst fengsler, rører og underholder den enslige, asosiale og ensomme hovedpersonen sjøl, der han 77 år gammel nå går og pusler i sin nedslitte ettroms på Grønland i Oslo, når han da ikke foretar sine rituelle rundturer på byens offentlige transportsystem, eller gjør sine omstendelige innkjøp.

Først og fremst fengsler, rører og underholder den enslige, asosiale og ensomme hovedpersonen sjøl, der han 77 år gammel nå går og pusler i sin nedslitte ettroms på Grønland.

Han kan ikke hele tida gjøre det, eller samtale med sine avdøde venner fra farne tiår, eller forestille seg hva foreldrene ville ha sagt eller ment om ditt eller datt, mens han sjøl venter på døden. Da er hans store glede boksamlinga på flere tusen bind, omhyggelig plassert på hyllene etter hans eget system og preferanser, og som tapetserer det ene rommet som både er oppholds- og soveværelse.

Nå har dette vanemennesket av et petimeter bodd i den samme leiligheten i 25 år, helt siden hans tidligere liv som kemner i Kongsberg var over i vanære, og etter fengsel, på pinligste vis avslørt for sin falske rullestolinvaliditet, uten kontakt med sin sønn, svigerdatter og barnebarn – som han under et forsøksvis og svært kortvarig besøk flyktet fra for ti år siden. 

Han bruker mye tid på å reflektere over sine (mis)gjerninger og forsømmelser, i det han konkluderer med at han både var og er «en slags opprører», «en negativ ånd», som gjorde «mitt livs store bragd» da han hoppet av velborgerligheten og lovlydigheten ved å bli sittende – i en rullestol han ikke hadde behov for. Og nå har han endt opp på Grønland, subber omkring på sine knirkende ledd, får dagene til å gå og sjølbildet til å stå.

Han tør opp

Inntil svigerdattera står på døra med sin nå tjueårige sønn Wiggo, Bj. Hansens barnebarn: «sitt livs etterlatenskap», og annonserer at Wiggo skal studere i Oslo og bo hos sin bestefar. Herfra skjer det mye med Bjarne Hansen: Han tør opp, han er i ferd med å etablere et slags mentorforhold til sønnesønnen, han kjenner seg stoltere over sitt samlete liv – inntil Wiggo får seg en kjæreste, parodisk nok en litteraturmedstudent, eks idrettsstjerne, blogger og influenser med egen penthouseleilighet.

Det er for godt til å gjøre godt, nå som Bjørn Hansen famlende er i ferd med å få seg familie – familierelasjoner er et gjennomgangstema hos Solstad (f.eks. «25. septemberplassen» fra 1974 og mastodonten «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896» i 2013). Men så kommer forelska Wiggo drassende hjem til sin mentor Bj. Hansen med den oppstyla litteraturstudenten N.N., som selvfølgelig er mer opptatt av Bj. Hansens nedslupne minileilighet («tarvelig drittleilighet», som den blir kalt flere steder) enn hans tusenvis av bøker:

Klassereise

I stedet for bøkene og det de byr på, tenker hun på reinhold: «Dette var voldsomt, gjentar hun. –Hvordan får du gjort rent?» Verre skal det det bli, så kort som visitten er; for hun får det for seg at den gamle grisen stirrer på puppene hennes – og snur hun seg, vil han nok glo på baken hennes også. Hun tar til palings.

Hun får det for seg at den gamle grisen stirrer på puppene hennes.

Nå finner ikke oldingen Bj. Hansen seg i hva som helst: Han forlanger at Wiggo omgående blir med ham til hennes leilighet. Den turen, en klasse- og tidsreise på en kilometer eller så i luftlinje, er en virtuos og betagende avslutning på trilogien om Bjørn Hansen, et høydepunkt i Solstads produksjon, med sine mesterlige synsvinkelforskyvninger. Den litterære skikkelsen Bjørn Hansen er nå udødelig, mannen som med Solstads hjelp fånyttes (heroisk) sparker til den «digitale revolusjon» (it og e-post, facebook og multimediabloggere). Som her står, allerede på side 60:

«Til det hadde Bj. Hansen mye han skulle ha sagt, men siden han snart skulle dø, fikk det bli en annen gang.»

Dette er en virtuos og gripende roman. Og Solstad er, som Fløgstad, også vittig. Så alvorlig som det ellers er.

Han kan ikke hele tida gjøre det, eller samtale med sine avdøde venner fra farne tiår, eller forestille seg hva foreldrene ville ha sagt eller ment om ditt eller datt, mens han sjøl venter på døden. Da er hans store glede boksamlinga på flere tusen bind, omhyggelig plassert på hyllene etter hans eget system og preferanser, og som tapetserer det ene rommet som både er oppholds- og soveværelse.

Nå har dette vanemennesket av et petimeter bodd i den samme leiligheten i 25 år, helt siden hans tidligere liv som kemner i Kongsberg var over i vanære, og etter fengsel, på pinligste vis avslørt for sin falske rullestolinvaliditet, uten kontakt med sin sønn, svigerdatter og barnebarn – som han under et forsøksvis og svært kortvarig besøk flyktet fra for ti år siden. 

Han bruker mye tid på å reflektere over sine (mis)gjerninger og forsømmelser, i det han konkluderer med at han både var og er «en slags opprører», «en negativ ånd», som gjorde «mitt livs store bragd» da han hoppet av velborgerligheten og lovlydigheten ved å bli sittende – i en rullestol han ikke hadde behov for. Og nå har han endt opp på Grønland, subber omkring på sine knirkende ledd, får dagene til å gå og sjølbildet til å stå.

Han tør opp

Inntil svigerdattera står på døra med sin nå tjueårige sønn Wiggo, Bj. Hansens barnebarn: «sitt livs etterlatenskap», og annonserer at Wiggo skal studere i Oslo og bo hos sin bestefar. Herfra skjer det mye med Bjarne Hansen: Han tør opp, han er i ferd med å etablere et slags mentorforhold til sønnesønnen, han kjenner seg stoltere over sitt samlete liv – inntil Wiggo får seg en kjæreste, parodisk nok en litteraturmedstudent, eks idrettsstjerne, blogger og influenser med egen penthouseleilighet.

Det er for godt til å gjøre godt, nå som Bjørn Hansen famlende er i ferd med å få seg familie – familierelasjoner er et gjennomgangstema hos Solstad (f.eks. «25. septemberplassen» fra 1974 og mastodonten «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896» i 2013). Men så kommer forelska Wiggo drassende hjem til sin mentor Bj. Hansen med den oppstyla litteraturstudenten N.N., som selvfølgelig er mer opptatt av Bj. Hansens nedslupne minileilighet («tarvelig drittleilighet», som den blir kalt flere steder) enn hans tusenvis av bøker:

Klassereise

I stedet for bøkene og det de byr på, tenker hun på reinhold: «Dette var voldsomt, gjentar hun. –Hvordan får du gjort rent?» Verre skal det det bli, så kort som visitten er; for hun får det for seg at den gamle grisen stirrer på puppene hennes – og snur hun seg, vil han nok glo på baken hennes også. Hun tar til palings.

Nå finner ikke oldingen Bj. Hansen seg i hva som helst: Han forlanger at Wiggo omgående blir med ham til hennes leilighet. Den turen, en klasse- og tidsreise på en kilometer eller så i luftlinje, er en virtuos og betagende avslutning på trilogien om Bjørn Hansen, et høydepunkt i Solstads produksjon, med sine mesterlige synsvinkelforskyvninger. Den litterære skikkelsen Bjørn Hansen er nå udødelig, mannen som med Solstads hjelp fånyttes (heroisk) sparker til den «digitale revolusjon» (it og e-post, facebook og multimediabloggere). Som her står, allerede på side 60:

«Til det hadde Bj. Hansen mye han skulle ha sagt, men siden han snart skulle dø, fikk det bli en annen gang.»

Dette er en virtuos og gripende roman. Og Solstad er, som Fløgstad, også vittig. Så alvorlig som det ellers er.

Publisert: