To av de beste ganger to er lik storartet

Med to av våre internasjonalt mest etterspurte klassiske musikere på podiet og to av de beste av alle komponister på programmet ble torsdagens konsert en storartet opplevelse.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Stavanger konserthus torsdag kveld:

Mozart: Klaverkonsert nr. 24.

Dvořák: Symfoni nr. 8.

Solist: Leif Ove Andsnes, klaver.

Dirigent: Eivind Gullberg Jensen.

Stavanger Symfoniorkester

Rossini, som pensjonerte seg som operakomponist da han var 37 år, for helt å kunne vie seg til kokekunsten og bordets gleder, ytret en av de fineste komplimenter noen kunstner har gitt en annen: «Mozart var min barndoms fryd, min manndoms fortvilelse –
og min alderdoms trøst.» Litt av en fagfellevurdering!

Mozart, som døde før han nådde Rossinis unge pensjonsalder, var først og fremst en fullender og oppsummerer av en epoke – ikke en igangsetter som hans beundrede venn Haydn. Men særlig to sjangrer omdefinerte han for all ettertid: opera og klaverkonsert. Det er en sammenheng her: Mozart gjør konsertsjangeren om til en dramatisk form med pianoet som protagonist. Noen ganger en komisk primadonna, andre ganger en nesevis narr. Iblant også en tragisk helt, som i nr. 24. Og Mozart tvinger dermed pianoet til å synge på en ny måte – et velkjent paradoks, siden det av natur er et perkusjonsinstrument.

I denne sjangeren skrev Mozart sitt første ubestridte mesterverk (nr. 9), og fra da av har han funnet sin form. Det betyr ikke at han stadig gjentar en sjablong eller et trygt formular. Tvert om er hver ny konsert fra hans fjærpenn et nytt mirakel av oppfinnsomhet i karakter, atmosfære og melodisk inspirasjon. Nr. 24 er mer resignert tragisk enn den elektrisk nervøse uroen som hersker i den eneste andre Mozart-konserten som går i moll (nr. 20), og har kanskje derfor vært noe sjeldnere spilt i de
rastløse tidene som siden fulgte.

Men den kom til å bli Beethovens favoritt – så er da også tonearten den samme som denne etterfølgeren gjorde til sin helt egen: c-moll. Mozart dirigerte selv fra pianokrakken i sin tid. Det samme har også kveldens solist gjort med stort hell tidligere, men nå var han fritatt for akkurat denne funksjonen.

Leif Ove Andsnes trenger ellers neppe noen nærmere presentasjon i sitt eget gamle hjemfylke, som han regelmessig gjester, ett hakk mer velfortjent verdensberømt for hver gang, for å kaste glans over oss alle med sin ydmyke og usnobbete deleglede. Hans Mozart-spill har i årenes løp utviklet seg og modnet til en høy grad av raffinement, i nettopp dette delaktige kammermusikalske samspillet med de andre. Den myndige og apollinsk klare spillestilen hans er sjelden annet enn foroverlent, men nå åpnes ikke bare subjektive tolkningsrom, men felles pusterom, bokstavelig talt: Ingen har skrevet
vakrere for treblåsere enn Mozart, og også deres viktige solistiske roller må få tid og plass til å skinne, til å avrunde og forme frasene i det totale dramaet.

Et raust ekstranummer ga Andsnes oss også, som takk for varmt bifall: adagioen fra Beethovens Pathétique-sonate.

Antonín Dvořáks åttende symfoni har etter hvert seilt opp som kanskje hans mest populære nest etter den niende og siste. Verket er eminent musikantisk – ordet er her slett ikke brukt i filosofen Adornos nedsettende betydning – det er pur musikkglede og må være en fest for ethvert kapabelt orkester å boltre seg i, med sine duggfriske, ofte rustikke temaer, sin uttrykksfulle harmonikk og sitt fengende rytmiske liv og driv.

SSO fikk frem alle fargesjatteringene, alle de skiftende stemningene, lys og skygge, i et partitur med en oppfinnsom orkestrering som stedvis foregriper Mahler. Ikke minst i den vemodige valsen som utgjør tredjesatsen var elegansen frapperende, og både her og ellers førte gjestekapellmester Kolbjørn Holthe fra Kringkastingsorkesteret fint an i dansen. Alt sammen medrykkende dirigert av den store stordingen Eivind Gullberg Jensen, som hele verden de siste årene har villet ha en bit av.

Etter å ha overvært orkesterprøver og konsert denne uken forstår jeg enda lettere hvorfor.