Foreldreløse barn i klassekampens Stavanger

BOK: Engasjert opprulling av klassemotsetninger, dobbeltmoral og livsvilje.

Etter å ha skrevet om borgerskapet, flytter Ole Kristian Ellingsen i sin nye roman perspektivet til fattigfolket i Stavanger i mellomkrigstiden. Foto: Jarle Aasland

  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 5 out of 6

Ole Kristian Ellingsen: Viljens vei: Sårbarn. Roman. 362 sider. Wigestrand.

I 1937 ga siddisen og pressemannen Karsten Roedder, bosatt i New York, ut «Knus ikke en elendig i porten», en vital proletarroman som kaster lys over fattigfolks levevilkår på østkanten av et klassedelt Stavanger tidlig på 1900-tallet.

Samme politisk-sosiale siktemål har Ole Kristian Ellingsen (f. 1952, debut 2014) når han i «Viljens vei» tar for seg skjebnen til waisenhusbarna Alette og Konrad Olsen, to fiktive skikkelser som vi allerede har møtt i den ambisiøse, historisk baserte Stavanger-trilogien «Stormsinn» (2018-2020).

Mens forfatteren der hovedsakelig belyser borgerskapets turbulente erfaringer i perioden 1904 – 1923, følger han i år i fotsporene til et foreldreløst søskenpar fra 4. mars 1927 til oktober samme år. De sosiale og politiske konfliktene som de stilles overfor, er mange og krasse. Nøden på Stavangers østkant avdekkes i sin fulle bredde. Borgerlig dobbeltmoral og de rikes maktovergrep avsløres i stadig nye sammenhenger. Her er ekkoet fra Karsten Roedder – og dermed også fra tendensdikteren Alexander L. Kielland – tydelig.

Innledningsvis er Alette 14 og Konrad 12 år. Som undertittelen og nyordet «Sårbarn» samt bokomslaget antyder, skal vi her møte to sårbare barn, hun utstyrt med lange fletter, enkel kjole og en Singer-symaskin, han i ferd med å føre en fotball langs bakken. Ingen skal være i tvil om hvem som er de fremste kriseutsatte, proletære heltene i denne historisk forankrete tendensromanen.

Det ville ha vært hyklersk å påstå at alle sider ved teksten virker like vellykket. Bruken av allvitende synsvinkel gjør at framstillingen av og til blir overtydelig og direkte belærende. I tillegg er noen romanskikkelser sjablonaktige typer mer enn sammensatte, troverdige individer, mens dramatikken tidvis framstår som både forutsigbar og overlesset.

Og likevel – mange scener er sanselige og derfor medrivende enten de nå foregår på en barnevernsinstitusjon, på skolen eller på fotballbanen, i et rikmannshus i Prinsens gate, på en streikerammet arbeidsplass i Varmen eller på en rottebefengt mødding ved Hillevågsvannet. Revolusjonære arbeidere står opp mot kapitaleiere og innleide streikebrytere. Vellykket bruk av cliffhangere – det at teksten brytes av midt i en uavklart situasjon, for så å la spenningen utløses på et senere tidspunkt – er fortsatt et sentralt virkemiddel hos denne dikteren. Spennet mellom svart fortvilelse, blyg forelskelse og lyst framtidshåp står til troende. Samtidig er utfallet på finalen i gatelagsturneringen i fotball der Konrad spiller hovedrollen befriende nok annerledes enn det jeg regnet med.

Forfatterens evne til å bygge dokumentarisk stoff inn i en diktet fortelling kan ikke bestrides. Mange vil trolig kunne lære noe viktig om mellomkrigstidas ekstremt kontrastfylte Stavanger ved å lese «Viljens vei». Referanser til faktiske steder, hendelser og personer, organisasjoner og partier – på lokalt, nasjonalt og globalt plan – forplanter seg gjennom teksten. Dette kunnskapsstoffet vitner sammen med dvelingen ved f.eks. ulike arbeidsprosesser, matretter, kulturelle innslag om systematiske kildestudier. Her fins åpenbart solid belegg for de ofte krasse anklagene som dikteren retter mot diverse samfunnsstøtter, enten kritikken rammer faktiske skikkelser eller oppdiktete karakterer.

Når seksuelle overgrep skjer på Waisenhuset eller i direktørboligen på beste vestkant, når fattige ungjenter tvinges til abort eller må gi bort sitt nyfødte barn, når løgner skjuler sannheten og feil person risikerer å bli straffedømt, når fordommer og hykleri vinner over nestekjærlighet, eller når ekte idealister brått involverer seg, ja, da står man overfor en type litterære forviklinger som har rot i virkelighetens verden. Noe dikteren selv er inne på i sitt to sider lange, ryddige etterord hvor særlig skillet mellom fiksjon og fakta kommenteres.

Så igjen framstår Ole Kristian Ellingsen som en entusiastisk, målbevisst forteller av det psykologisk-realistiske, politisk engasjerte slaget, innstilt på å skrive en forviklingsrik, melodramatisk farget, historisk forankret underholdningsroman for et bredt (Stavanger-)publikum.

Det forsettet har han enda engang lyktes godt med.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Fin novellekunst, rett og slett!

  2. Det tredje riket sett gjennom danske kvinneøyne

  3. Nå skal staten berga kapitalismen frå seg sjølv

  4. Finsk krim er sjelden kost. Her starter det oppsiktsvekkende...

  5. Det brune Tyskland

  6. Intenst og nervepirrende om en fastlege som får livet snudd på hodet.

  1. Bokanmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Bokanmeldelse
  4. Bøker
  5. Litteratur