Magiske forvandlinger og fuglekvitter til Guds ære

KONSERT: Det er et scoop å få denne stjernen til Stavanger, skriver vår anmelder om Pablo Heras-Casado, som ledet symfoniorkesteret gjennom en flott og variert konsert.

Pablo Heras-Casado har alt hatt en dirigentkarriere av de helt store, skriver Aftenbladets anmelder som er meget begeistret for konserten han har hørt.

  • Eirik Lodén
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Stavanger konserthus torsdag kveld: György Ligeti: Tre etyder for klaver. Olivier Messiaen: Oiseaux exotiques for klaver og kammerorkester. Maurice Ravel: Le Tombeau de Couperin, orkesterversjonen. Johannes Brahms: Symfoni nr. 3. Joonas Ahonen, klaver. Pablo Heras-Casado, dirigent. Stavanger Symfoniorkester.

Mangfold kan også åpne for uventede likhetstrekk og lange linjer i musikkhistorien. For meg gjorde iallfall torsdagskonserten til SSO nettopp det, med et program som spente fra solo, via kammerensemble, til fullt orkester – og fra 1880- til 1980-tallet.

Og det er langt vanskeligere å legge spilleplaner i koronatider enn ellers: Logistikken er vrien, det er begrenset med tilgjengelige utøvere, og dette fører fort til repertoarendringer. Overskriften ”Metamorfoser” (Forvandlinger) var nok opprinnelig inspirert av verket til Richard Strauss som endte med å bli tatt av plakaten. Konserten bar likevel navnet med en viss rett – om ikke annet kunne man si at det betegner et planlagt programs forvandlinger! Men også rent musikalsk illustrerte verkbuketten dette universelle formprinsippet på ulike måter: rytmisk, tematisk, historisk, sjangermessig.

Verdenskriger som bakteppe

Sånn sett er Brahms-symfonien som avrundet kvelden like besatt av trykkforskyvninger og rytmisk asymmetri som Ligeti-stykkene som innledet den, bare i en annen tidsalders språk (og den sene fasen hos Ligeti som disse etydene tilhører, ble i sin tur innledet av en sterkt Brahms-inspirert horntrio fra hans penn). Som en av tidenes største orkestertrollmenn forvandlet Maurice Ravel selv flere av sine klaververker til orkestermusikk, og her transponerer han dessuten formspråket til barokkforgjengeren Couperin til en harmonisk stil som fremdeles holder seg samtidig med oss. Ravels komponistgenerasjon var den som brøt det tysk-østerrikske hegemoniet, slik også to verdenskriger var med på å gjøre. Ravel tilegnet kveldens verk sine falne soldatkamerater fra den første, og under den andre ble franske Olivier Messiaen internert i tysk fangeleir, i likhet med ungarske György Ligeti, som mistet far og bror i Auschwitz og selv omsider kom seg ut under jernteppet etter den ungarske katastrofen i 1956. Så når Ligeti titulerer en av sine mirakuløse piano-etyder ”Høst i Warszawa”, er det mer enn bare høstløv som skurrer i vinden, og pianisten må la sine to hender håndtere så å si fire simultane tidsplan. Lenger unna det en gang så berømte kitschverket ”Warszawa-konserten” går det iallfall ikke an å komme.

Disse stykkene er djevelsk vanskelige å spille, og ikke bare behersker den mer enn lovende finske pianisten Joonas Ahonen den intrikate rytmikken til fingerspissene, bokstavelig talt, man merker også at han brenner for denne musikken. En magisk konsertåpning!

Et scoop!

Som Ligeti er Messiaen en av de mest ruvende originaler i etterkrigsmusikken. Fuglesang har forståelig nok inspirert komponister til alle tider, men ingen har forvandlet den til musikk med en slik vitenskapelig presisjon som Messiaen. Men denne herlig halvskrullete erkekatolikken med det messianske navnet var alltid bare ornitolog til ære for Gud, Fuglenes Herre. Ornitologi og teologi gikk hånd i hånd for ham, og i kveldens verk har han fanget en eksotisk flokk i notelinjenes partitur-bur. Også her forbløffet Ahonen med sin på en gang nøkterne og poetiske attakk og akkuratesse.

Den Tredje er kanskje den mest gåtefulle av Brahms’ fire symfonier, tross sin melodirikdom og formfullendte og besnærende enkle tonale arkitektur. Gåten er nok mest akkurat hvilken fortelling det er som fortelles, gjennom den mye omtalte symbolske mottofiguren som innleder og går som en rød tråd gjennom verket – og ikke minst det emosjonelle klimaet, spent ut mellom lidenskap og resignasjon, idyll og vemod. Det er litt sånn ettersommer-tidlighøst i luften her. Mye har vært sagt om Beethoven-komplekset hos Brahms, de lange skyggene forgjengeren kastet, men i denne symfonien merker vi den erotiske sårbarheten bak det stålgrå bamseskjegget – f. eks. i tredjesatsens hovedtema, en melodi han nesten er blitt litt vel forelsket i og gjentar inntil det kjærkomne, fordi han vet at også vi vil la oss bedåre.

Spanjolen Pablo Heras-Casado har alt hatt en dirigentkarriere av de helt store, og har ledet både wienerne og berlinerne foruten metropolitanerne i New York. Det er et scoop å få ham til Stavanger under omstendighetene, egentlig under alle omstendigheter. Fra først til sist tryllet han frem de råeste og ømmeste klangstrukturer fra et orkester i toppform.

Publisert:
  1. Musikkanmeldelse
  2. Klassisk musikk
  3. Stavanger Symfoniorkester
  4. Anmeldelse

Mest lest akkurat nå

  1. Aftenbladet avslører: Viking har brutt idrettens regelverk i Berntsen-saken

  2. Ekteparet som tapte millioner på valutalån,får ikke behandlet anke i Høyesterett

  3. «Hæ, har dere flyttet dit?» spør folk. Nå har hjemmet deres vunnet arkitekturpris.

  4. Politiet har frigitt navnet på mannen som døde i trafikk­ulykken på Buevegen

  5. Bikinifabrikken på Figgjo er solgt

  6. Alle blir glade når denne mannen kommer