Nydelig roman fra koro­naens tid

ROMAN: Hva venter vi på når livet står på vent?

Denne artikkelen er over ett år gammel

Aasne Linnestå: Dagny. Roman. 247 sider. Gyldendal.

Med «Dagny» har Aasne Linnestå (1963, debut 2000) skrevet enda en fin og finslig roman. Den går ikke bare inn i sin tid, men rett inn i en hverdag og virkelighet som vi alle, hver på vårt vis og etter egne omstendigheter, nå deler.

I det romanen begynner, har tittelens Dagny – som også er romanens fortellerfigur – nylig mistet sin mann. Samtidig nærmer det seg tre år siden den da attenårige sønnen deres reiste hjemmefra, på det som må være hans livs store frigjørings- og dannelsesreise, og som har tatt ham helt til Kina. Selv er hun permittert fra assistentjobben på en barnehage.

Nå bor hun alene i sitt hus i en hage med hundene Charlie og Chaplin, som hun og mannen en gang berget med seg hjem da de som valper hadde blitt dumpet i en kartong de kom over. Sammen med en stadig mer sedat og majestetisk katt utgjør de nå husholdningen, som Dagny fint rår med, både praktisk og økonomisk, der hun nå alene menneske – på en og samme tid nøkternt realistisk og hjelpeløst usikker – surrer omkring.

Det vesle her er av handling spenner seg over sju kapitler, der de fem første er om lag like lange, inntil omstendighetene og tempoet endrer seg for henne mot slutten – det er en utvikling mange lesere skulle koste på seg. Som roman har «Dagny» mange fine sider: Den kanskje fornemste er den nennsomme økonomien Linnestå tegner et menneske som i all hverdagslighet må hanskes med svære eksistensielle spørsmål: Hvem var vi, hvordan var forholdet mellom meg og mann og sønn, hvordan stod det egentlig til, hvem var jeg, vi, før det store omskiftet som pandemien betyr, slo inn?

Og hvordan kan det bli etter dette, om nå sønnen kommer tilbake, pandemien flater ut og jobben med de småbarna hun elsker, også kommer tilbake, men der hennes, alles, eksistens fortsatt trues av økologisk kollaps? Og finnes det fortsatt kjærlighet igjen til henne? Aasne Linnestå har fått det hele inn uten prangende effekter og ramaskrik, i en stille, spørrende hverdag som kunne kjede en leser om han og hun ikke beint fram så våre alles liv speilet i Dagnys liv og hennes egen vakre roman om seg selv.