Blodfattig krim

KRIM: Etter en skikkelig opptur, ender det litt for ofte med en tur ned igjen. Så også med Øistein Borge.

Øistein Borge: Matadorens siste dans. 205 sider. Cappelen Damm.

Da Øistein Borge leverte sin tredje roman om Bogart Bull, satte jeg kryss i margen og presenterte den tidligere reklamemannen som en av mine nye favoritter. Borge skrev elegant, sjangerbevisst og med passe dose humor. I tillegg var han befriende lite selvhøytidelighet.

Derfor hadde jeg store forventninger til «Matadorens siste dans», selv om Bogart Bull er byttet ut med en engelsk politipensjonist i Spania. Forlaget presenterer dette som litt engelsk-landsby-krim-aktig, og muligens er det nettopp det Borge har forsøkt seg på. Men han klarer det ikke. Hans lille spanske landsby blir aldri levende, den smyger seg ikke inn på oss, den overfaller oss ikke med sjarm og mysterier i et uimotståelig nostalgisk samspill. Dessverre framstår den som ganske så søvndyssende – selv ikke et par tre dødsfall får tempoet og spenningen opp.

Selve dramaet starter med at en mystisk og styrtrik meksikaner flytter til landsbyen. Det skaper litt støy, særlig blir det snakk når folk forstår at mannen er homofil. Likevel stiller hele landsbyenopp i bryllupet hans, selvsagt. Og så går alt galt, og likene begynner å dukke opp.

OK, dette kunne kanskje blitt en episode i en dusinvare-tv-krim, men ikke veldig mye mer. Borge klarer ikke å bygge opp personligheter underveis. Vi ser ikke intrigene og motsetningene han insisterer på. Og forsøket på å skrive inn litt menneskelig drama i sykdomshistorien til heltens aldrende kone, griper ikke. Dermed blir dette dessvere en nedtur. Men at han skrive, og at han kan snekre god krim, skal ingen være tvil om. Finn fram Bogart Bull-bøkene, hvis du mangler lesestoff.