Årets beste bøker

Vi har bedt våre litteraturanmeldere plukke ut sine tre favoritter fra bokåret 2016. Her er deres dom.

Brita Strand Rangnes beste:

Her er litteraturanmelder Brita Strand Rangnes’ tre største leseropplevelser i 2016.

Ta-Nehisi Coates: Between the World and Me

Denne artikkelen er over fire år gammel

Coates’ bok er påkrevd lesning for å forstå det fortsatt segregerte amerikanske samfunnet. Denne sterkt personlige teksten om fundamentale rase- og maktstrukturer utfordrer forestillinger om ”hvithet” som en nøytral posisjon og gjør dette til en av årets aller viktigste utgivelser der forskjellene på rettigheter og privilegier blir smertefullt tydelige.

Rebecca Solnit: Menn forklarer meg ting

Solnit er en av USAs fremste essayister, og denne samlingen er mest kjent for det skarpe og morsomme tittelessayet, som ga opphav til begrepet ”mansplaining” (når en mann inngående forklarer en kvinne noe hun vet mer om enn ham). Men her er det all grunn til å lese samtlige tekster, som med imponerende kunnskap, oversikt og vidd tar for seg vesentlige og relaterte temaer som globale maktstrukturer, vold mot kvinner, sannhet og troverdighet.

Vigdis Hjort: Arv og miljø

I denne romanen danner et for mange tilsynelatende gjenkjennelig og konfliktfylt arveoppgjør bakteppe for en avsløring av familiehemmeligheter og kamp om eierskap til sannheten. Minnet om overgrep nøstes opp og tar form gjennom den voksne hovedpersonen Bergljots fortelling, og romanen viser den iboende konflikten mellom ulike konstruksjoner og forvaltninger av barndommen og fortiden. En viktig og svært god roman.

Ida Vågsethers beste

Her er litteraturanmelder Ida Vågsethers tre favoritter fra 2016.

Karl Ove Knausgård: Om våren

I ”Om våren” møter vi Karl Ove Knausgård på sitt beste, der han skriver fram våren før han og kona skal få deres fjerde barn. Konas mørke, hennes lidelser og selvmordsforsøk, står i sterk kontrast til livet Karl Ove lever med sine fire barn. Boka viser de ulike sidene ved det å elske en som er psykisk syk, både hvorfor og hvordan en holder ut. Størst av alt er kjærligheten i denne romanen, til verden og til familien.

Jenny Offill: Avdeling for grublerier

Årets store overraskelse kom fra Jenny Offill, som har skrevet en vakker liten roman om ekteskap og utroskap, om å tørre å elske, og å stå i det når det ser aldri så stygt ut. Her grubles det om høyt og lavt, mens livet går videre og veien blir til mens man går.

Marie Aubert: Kan jeg bli med deg hjem

Årets nykommer Marie Aubert har skrevet en spennende novellesamling som rommer mye. Her er ni ulike noveller som viser små glimt av ulike skjebner: en kvinne som forlater mannen, men kanskje angrer, en mann som ikke ønsker å adoptere barn likevel. Mennesker som står ved et veiskille, i helt dagligdagse situasjoner som nok er så gjenkjennelige at det gjør vondt for mange.

Jarle Natlands beste

Dette er Jarle Natlands tre største leseropplevelser fra 2016.

Joël Dicker: Boka om Baltimorefamilien

Jeg hadde store forventninger, omtrent som Pip hos Charles Dickens, etter forrige boka til Dicker.

Gledelig nok skuffer ikke gjensynet med Marcus Goldman. Ikke ren krim på noen måte, lag på lag fortalt på intrikat vis. Familien.

Du kommer ikke utenom den.

Arnaldur Indridason: Glemt

Vår islandske krim-favoritt fortsetter å bore i Erlendurs unge år.

Ikke direkte oppløftende, aldri action-preget, men dette føles veldig, veldig autentisk og aldri på den trauste måten.

Mer som en islandshest i frisk tølt langs en villsom sti i fjellet 700 meter over havet.

Tore Renberg: Du er så lys

Jeg tilstår at jeg er blant dem som gleder meg hemningsløst til Renberg kommer med neste kapittel om den dysfunksjonelle Hillevågs-gjengen fra de to foregående bøkene hans.

Men likevel var dette en overraskende, inderlig og velkommen avveksling, på nynorsk faktisk, fra mannen jeg har fulgt siden Matriarkat (1996).

Les de siste linjene i sistnevnte etter å ha lest Du er så lys.

Steinar Sivertsens beste

Dette er årets tre beste bøker, ifølge Steinar Sivertsen.

Helge Torvund: Alt brenner

Mellom eit innleiingsdikt knytt til Ibsens «Brand» og ein sluttakkord som kretsar rundt (Arne) G(arborg) speler den jærske veteranpoeten her ut heile sitt «torvunderlege» repertoar av naturnære sansingar, sveipande fantasiflukt, raffinert ordmagi. Aldri har diktaren skrive ein så omfangsrik og øm og vakker lovsong til livet han lever mellom sanddyner og «myrbibliotek», kvardag, kunst og kjærleik. Gjennom «metaforar frå bjørkespråket» spring orda «ut som lauv Som leik Som song» og minner oss om det «Å vera heilt levande/ saman med døden». Dette er ei unik Tour de force-bok som fortener mange lesarar.

Gunstein Bakke: Havende

Den mest gåtefulle romanen jeg har støtt på i år. Boktittelen viser til det å være «gravid», i faktisk og billedlig forstand. Gjennom tre historier lagt til 1860, 1979 og 2013, med en handling som utspiller seg i Moskva, Groruddalen og Mexico, møter vi den skjeggete apekvinnen og freak show-dronningen Julia Pastrana, en narkobesatt outsider bosatt på en bossfylling, og en voldtektsutsatt, gravid journalist som skal skrive om det som skjer når levningene av Julia omsider overleveres til meksikanske myndigheter. Teksten er elegant komponert og full av originale, utfordrende formuleringer som det går an å gruble videre på.

Pedro Carmona-Alvarez: Bergen Ungdomsteater

Medrivende skildring av heftig ungdomstid i spennet mellom intens lykke og stor sorg. Hovedkarakteren er skilsmissebarnet Marita, frontfiguren i «Og været skiftet og det ble sommer og så videre» (2012), forfatterens forrige, prisbelønte roman som også ble oversatt til engelsk. Årets oppfølgerhistorie favner åra 1982-91 og utspiller seg i Bergen og Los Angeles. Den vakre, tøffe hobbyfotografen Marita med en alkoholisert mor og amerikansk far lærer ikke bare hva det vil si å forelske seg, hun våger også bruddet med kjæresten når det er påkrevd. Et psykologisk skarpsyn formidles her i et rikt, poetisk språk.

Sven Egil Omdal beste

Her er tre sakprosafavoritter fra Sven Egil Omdal fra 2016.

Åsne Seierstad: To søstre

Fortjent Bragepris til Seierstads litterærjournalistiske skildring av to norsk-somaliske søstres vei inn i radikalismen. Et dokumentarisk mesterstykke om en fars desperate og mislykkete kamp for å rive døtrene ut av et favntak de har oppsøkt frivillig.

Selv om hun ikke får kontakt med søstrene, bruker Seierstad de andre kildene til å skape et troverdig bilde av deres vei inn i den autoritære islamismen. Mye hviler på farens troverdighet, og her må vi stole på at Seierstad har latt journalistikkens krav til kildekritikk seire over den litterære frihet.

Elisabeth Åsbrink: 1947

Gjennom et lappeteppe av store politiske hendelser og sin egen bestefars private historie som overlevende jøde, klarer svenske Elisabeth Åsbrink i et fremragende språk å tegne et fascinerende portrett av et år der mye av vår verden av i dag, ble til. Samtidig skildrer hun det som ikke ble forandret. Den svenske nazismen overlevde krigen, og bidro sterkt til å hjelpe tyske nazitopper til tryggheten i Latin-Amerika.

Portrett av enkeltår er blitt en egen litterær sjanger. Åsbrink tar opp konkurransen med ”1913” av Florian Illies om å sette standarden.

Svetlana Aleksijevitsj: De siste vitnene. Solo for barnestemmer

Det er umulig å ta denne boken inn over seg og etterpå tenke at krig kan være løsning på noe som helst. Nobelprisvinner Aleksijevitsj lar denne gang barna fortelle, og det meste er nesten uutholdelig. Mange små røster blir én stor lidelsesberetning. Det mest fascinerende med teknikken til Aleksijevitsj er hvordan hun klarer å gi hver stemme karakter, samtidig som hun bruker sitt eget, distinkte språk. Bøkene hennes er den beste bekreftelsen på at det finnes noe slikt som litterær journalistikk.

Gunnar Grans beste

Her er krimanmelder Gunnar Grans tre bokfavoritter i 2016.

Robert Galbraith: Ondskapens kall

Nok en suveren krimroman fra Robert Galbraith - eller J.K. Rowling som hun egentlig heter. Denne gangen byr Harry Potter-forfatteren på rock’n roll - tekstene til Blue Öyster Cult spiller en viktig rolle i handlingen. Originaltittelen på boka er «Career Of Evil», som er en av bandets sanger. Amerikanske Blue Öyster Cult har blitt karakterisert som den tenkende manns tungrock. I den forbindelse, kan vi trygt fastslå at Galbraith er den tenkende manns krimforfatter. «Ondskapens kall» er tredje bok i serien om privatdetektiv Cormoran Strike og assistenten Robin Ellacott. Strike og Robin er det beste med serien. Begge føles som ekte mennesker, som en blir glad i. Cormoran Strike er en interessant helt. Han mistet det ene beinet som soldat i Afghanistan.

John Hart: Syndenes forlatelse

Jeg ble revet med og engasjert i hoved- personen Elisabeth Black, og av bokens høye tempo. Politi Elizabeth Black er i trøbbel. Hun har egenhendig reddet en ung jente fra en kjeller og drept to brutale voldtektsmenn. Men var det virkelig nødvendig å skyte de to svarte gjerningsmennene der det gjør vondest? Boken holder et herlig tempo fra første til siste side, det er bare veldig korte passasjer der handlingen ikke dirrer i helspenn. John Hart (41) er en ny stjerne på krimhimmelen. Han har allerede vunnet den prestisjetunge Edgar-prisen to ganger.

Heine Bakkeid: Jeg skal savne deg i morgen

Den avsatte politimannen Thorkild Aske slipper ut fra Stavanger fengsel. En bekymret mor ber Aske reise til et nedlagt fyr i Nord-Norge, for å finne hennes bortkomne sønn. Høststormene herjer, det er årstiden da draugen seiler høyt på bølgekammene. Men Aske er ikke alene på fyret. Går døde menn i land? Forfatteren får til noen skikkelig slående scener når Thorkild forsøker selvmord med piller og vodka - han våkner drivende på en søppeløy langt til havs. Fra da av ruller boken av gårde i frydefull actionoverdådighet.

Jan Askelunds beste

Litteraturanmelder Jan Askelund mener dette er årets tre beste bøker.

Kjartan Fløgstad: Etter i saumane

Uoppslitelig fortsetter Kjartan Fløgstad sitt konsistente prosjekt med å framstille, tolke og begripe vår politiske og sosiale samtid i lys av nær historie. Mens 1900-tallet var arbeiderklassens århundre holdt oppe av solidaritet og sosialisme, gjelder det nå å demme opp for maktmenneskenes ideologiske skyldplassering på menigmann og folket når mønstrene rakner mens kapitalismen er i ferd med å implodere. Vil man se, se til Fløgstad.

Karl Ove Knausgård: Om våren

Realistisk og naturalistisk, biografisk gjenkjennelig og fundert diktekunst ble i år til mye rabalder omdøpt til «virkelighetslitteraturen». «Om våren», den tredje boken i Karl Ove Knausgårds årstidssyklus, er et vakkert eksempel i sjangeren fra dens tydeligste utøver. Det er skjønn litteratur og heftig lesning - Knausgård på sitt beste, samtidig som den rekylerer på forfatteren selv og setter egen ekteskapshistorie og skilsmisse i grelt lys.

Joachim Førsund: Ildverket

Mens så mange av årets bøker i offentligheten ble forsøkt identifisert og smadret som «virkelighetslitteratur», har forfatteren selv fortalt at denne stillferdig følsomme, nøktern-lyriske, men også nifse romanen om tenåringen Sandra som barnevernet setter bort etter morens brå død, har et autentisk forelegg. Og at dét for Førsund ga stoff til mange moralske og litterære vurderinger – i samarbeid med sin barndoms klassevenninne. Det er plettfritt, både som betagende skrivekunst og ansvarlig håndverk.

Harald Birkevolds beste

Harald Birkevold likte disse tre bøkene best i 2016.

Erik Larsson: Djevelen i den hvite byen

En fest av en bok, som tar oss med tilbake til Chicago i 1893 og verdensutstillingen. En fascinerende historisk fortelling, der verdensutstillingen, bygd på rekordtid, blir symbolet for USAs nye rolle som en av verdens økonomiske supermakter. Parallelt fortellingen om en av de verste seriemorderne verden har sett, legen H. H. Holmes. Kaoset som omgir det gigantiske byggeprosjektet er en perfekt kulisse for en ekte psykopat som jakter på svake og sårbare. Boka fortjener en stor leserskare, og bør forefinnes under et stort antall juletrær.

Ingar Johnsrud: Kalypso

På kort tid (dette er hans andre kriminalroman) har VG-journalisten Johnsrud tatt steget rett inn i elitedivisjonen blant norske krimforfattere. Politimannen Fredrik Beier, som selvsagt har sitt å slite med på privaten, jakter nok en morder. Det er ikke originalt, i og for seg, men forbasket godt skrevet og godt sammenskrudd. En sentral del av fornøyelsen med krim i denne sjangeren er å gjette på hvem morderen eller hovedskurken kan være. Jeg hadde lest ca halve romanen da jeg hadde en bestemt oppfatning av hvordan dette måtte henge sammen. Antakelsen viste seg å stemme. Det trenger selvsagt ikke bety at andre vil gjette riktig.

Gard Sveen: Blod i dans

Direkte fortsettelse av de to forrige bøkene om politietterforskeren Tommy Bergmann, kan ikke leses med fullt utbytte uavhengig av dem. Bekrefter at Sveen – som Ingar Johnsrud – er blant de mest spennende ny navnene i norsk krim. Mørke greier, nærmest nattsvart. Bergmann ville i det virkelige liv sannsynligvis vært innlagt til psykiatrisk behandling, ikke vært i aktiv tjeneste som drapsetterforsker. Dette kommer ikke i veien for at Sveen virkelig vet hvordan man bygger opp en spenningskurve. Mitt tips er å skaffe de to første Bergmann-bøkene og lese dem, før man går løs på denne. Da får man fullt utbytte av galskapen.

Eirik Lodens beste

Dette er dei tre beste bøkene i 2016, ifølgje Eirik Lodén.

Helge Torvund: Alt brenner

Dette er Torvunds mest omfangsrike og rike diktsamling så langt. Har du problem med denne boka, må det truleg vera det ein kallar eit luksusproblem. Torvund tek no alle sjansar og gjev alt, heile seg, i skrift. Det er ikkje berre eit spørsmål om sidetal, sjølv om boka er fire gonger så lang som ei gjengs norsk diktsamling – ikkje berre eit spørsmål om kvantitet, men også om kvalitet. For boka er ikkje berre lang, ho er også brei – i tema og tanke, stil og stemning, kjensle- og uttrykksregister.

Kjartan Hatløy: Den kvite vegen

Med sine tre siste diktsamlingar har Hatløy nått ei mogen middagshøgd av meisterskap. Hans nye bok har allereie noko av fullending over seg: Dette er meisterlege meditasjonar frå ein vestlandsk sjaman, meisterlege i klangfylde og klangbotn. Som mange av dei beste bøkene freistar også denne til å berre sitera, gjev ei kjensle av at kommentarar er overflødige. Og til liks med alle store poetar har Hatløy med åra funne opp sitt eige språk.

Franz Kafka: Forvandlinga og andre forteljingar, omsett av Jon Fosse

Kafka er den moderne klassikaren som har blitt eit omgrep i det ålmenne medvitet: Namnet hans har blitt eit adjektiv, og me kallar situasjonar og fenomen i dagleglivet for “kafkaske”, med større eller mindre rett. Ingen andre har så genialt skildra draum som røynd og røynda som mardraum. Kanskje endå betre enn romanane er dei korte tekstane hans, som dei fem Jon Fosse har samla her og omsett til eit vakkert nynorsk. Den mest kjende er “Forvandlinga”, der hovudpersonen vaknar ein morgon omskapt til tordivel.

Sigmund Jensens beste

Bokanmelder Sigmund Jensen trekker fram disse tre favorittene fra 2016.

Erik Fosnes Hansen: Et hummerliv

Mangefasettert, komisk og tragisk beretning om dannelse, selvbedrag, kjærlighet og utenforskap. Handlingen er lagt til det familiedrevne Fåvnesheim Høyfjellshotell anno 1982, der 14-åringen Sedd observant iakttar de bestrebelser som besteforeldrene gjør seg for å holde hotelldriften i gang på bryllup og julebord, i skarp konkurranse med ”det infernalske Syden”. Det er internasjonalt format over Fosnes Hansen, som briljerer språklig og stilistisk med miljøskildringer, persontegninger, tørr komikk og tidsriktige markører.

Janne S. Drangsholt: Winter i verdens rikeste land

Frittstående oppfølger til suksessen ”Ingrid Winters makeløse mismot” (2015), om en smått nevrotisk og lett antennelig trebarnsmor med usedvanlig talent for å havne i kniper og pinlige situasjoner. Handlingen kretser rundt hverdagslivets viderverdigheter, tidsklemme, dugnader, foreldremøter, vrange postbud og vanskelige pedagogiske ledere, og om en drømmeferie i Italia som kommer i konflikt med en nødvendig reparasjon av hustaket. Underholdende om det kaotiske familielivet, men med tankevekkende perspektiver og innslag av filosofiske undertoner.

Tore Renberg: Du er så lys

Elegant komponert, dagsaktuell fortelling med tidløs tematikk, om mistenksomhet, indre mørke og en varslet katastrofe som ingen får øye på før det er for sent. En liten kjernefamilie får nye naboer, og nabomannen, som er bygdas nye fastlege, fremstår som en av disse våkne overskuddspersonene som sprer liv og latter rundt seg, alltid hyggelig og jovial, og med en magnetisk tiltreknings- og fascinasjonskraft på omgivelsene. Med små grep, kresent ordvalg og tvetydige episoder skaper Renberg gradvis en thrilleraktig fortettet, suggererende klaustrofobisk og paranoid atmosfære. Og katastrofen kommer. Men ikke i den form og drakt som vi først forledes til å tro.