Bløfferens guide til verdenslitteraturen

BOK: En kjærkommen bok for den som vil virke belest uten å ta seg bryet med å bli det.

Denne artikkelen er over to år gammel

Janne Stigen Drangsholt og Therese G. Eide: Fra Shakespeare til Knausgård – 66 klassikere du naturligvis har lest. 244 sider. Tiden.

Verden er full av bløffmakere, så hvorfor ikke bli én av dem? I stedet for å bruke kveldene på å lese seg gjennom verdenslitteraturen, når det tross alt er så mye bra på Netflix, går det an å pugge noen av tipsene til Janne Stigen Drangsholt og dra til med en referanse til Bulgakovs «Mesteren og Margarita» neste gang noen vil diskutere det ondes problem over proseccoen, noe som jo skjer stadig vekk.

Sammen med Therese G. Eide har Drangsholt laget en nyttig håndbok for den som gjerne vil fremstå som belest uten å ta seg bryet med å bli det. Gjennom korte og stort sett svært muntre tekster presenterer Drangsholt essensen i litterære verk fra Jobs bok til Karl Ove Knausgård, og gir tips om hvordan man kan smette inn en referanse til bøkene i diskusjon med folk som trenger å settes litt på plass.

Bluffer’s guide to...

Ideen er ikke ny, «The bluffer’s guide to ...» var en populær amerikansk bokserie for flere tiår siden. Men det er ingenting galt ved å gjenopplive konseptet, når både forfatter og tegner sprudler slik Drangsholt og Eide gjør. For her skal tegneren ha en stor del av æren for at boken er så morsom som den er. Den beste blant mange skarpe utfordrere, er tegningen hvor en av sirklene i Dantes helvete er befolket med slike som har rakt opp hånden under «Eventuelt» på et FAU-møte.

Janne Stigen Drangsholt er professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Stavanger og har for lengst demonstrert for NRKs lyttere at hun har en sjelden evne til å popularisere selv den mest utilgjengelige litteratur. I denne boken har hun plukket ut 66 bøker som hun freidig utroper til klassikere, selv om noen av dem nok tilhører hennes helt personlige kanon. Det er usikkert om Neil Gaimans «Coraline» ville kommet med på særlig mange andre lister av denne typen, og det er vel ennå i tidligste laget å utstyre Elena Ferrantes Napoli-kvartett med en slik status. 

Men det gjør ingenting, Drangsholt er en frekk og personlig guide langs bokhyllene. Hun går ikke av veien for å utrope Cormac McCarthys «Veien» til verdens aller beste bok. At den engelske 1900-tallslyrikeren Ted Hughes («Kråken») er med i utvalget, skyldes nok mer at Drangsholt har skrevet doktorgrad om ham enn hans anvendelighet i normal konversasjon. Det siste medgår hun, når hun skriver at «alle blir selvfølgelig superimponerte av at du har kjennskap til engelske lyrikere de aldri har hørt om engang.»

Ren leseglede

Utvalget er skjevt, både tysk, nordisk og spanskspråklig litteratur må vike for amerikanske og engelske forfattere, og bøker med alver og hobitter slår ut mange sosialrealistiske mesterverk. Men Drangsholt har neppe tatt mål av seg til å bli en Harold Bloom med humor. Dette er hennes utvalg. Derfor er også innslaget av kvinnelige forfattere større enn det bruker å være, etter at hun i forordet sarkastisk ser for seg at kvinner en vakker dag kanskje blir like flinke til å skrive bøker som menn har vært. I tillegg har hun krydret gjennomgangen med en serie fine feministiske finter. Om Louisa May Alcotts «Småfrøkner» («Litte Women») skriver hun: «det boken egentlig beskriver, er oppfostring av intelligente, ambisiøse og kreative jenter på et tidspunkt i historien da de ble konsekvent undervurdert. Litt som i dag, med andre ord.» Touché!

Det merkes også at hun har et større behov for å framheve noen av de 66 verkene enn andre, og derfor blir mer alvorlig. Hun skriver aller morsomst når hun raljerer over de mest opplagte klassikerne. Som når hun trekker i tvil Odyssevs forklaring på hvorfor han brukte ti år på å komme seg hjem til kona Penelope. Tatt til fange av den vakre Kalypso, du liksom!

Konseptet er å gi folk en snarvei til mesterverkene, åpenbart med den baktanke at noen kanskje vil lese bøkene de bløffer om. Dessverre kan det virke som om også forlaget har kuttet noen hjørner. Det kler ikke en bok om verdenslitteraturens klassikere å ha og/å-feil, plassere Algarvekysten i Spania, rote med preposisjonene eller legge en av tegningene oppå teksten. Men disse skjønnhetsplettene kan ikke ta bort gleden over den intellektuelle lekenheten som gjør denne boken til en leseglede.