Det man formes av

BOK: Gode, finstemte og innbyrdes sammenhengende noveller om oppvekst i Tønsberg i nittiårene.

Publisert: Publisert:

– Det er en betydelig dose nostalgi i disse tekstene, skriver Aftenbladets anmelder om Mikkel Vikas nye novellesamling. Foto: Vigmostad Bjørke

  • Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 5 of 6 stars

Mikkel Vika: Jeg vil helst ikke være her. Noveller. 167 sider. Vigmostad Bjørke.

Mikkel Vika (f. 1985) debuterte i 2016 med novellesamlingen «Nowa Huta». Navnet er fra en arbeiderbydel i Krakow som ble reist i kommunisttiden som en slags sosialistisk idealby, i dag en spøkelsesby og hos Vika en gestaltning av grå østeuropeisk hverdag.

Gråtonene har forfatteren beholdt i «Jeg vil helst ikke være her», som derimot foregår i Tønsberg i nittiårene. I fjorten klassisk strukturerte, kronologisk ordnede, velskrevne og velkomponerte noveller som veksler mellom første- og tredjeperson, følger vi en gruppe barn gjennom oppvekst og ungdomsår til tidlig voksenliv.

Alle novellene foregår i eller i tilknytning til boligfeltet «Solnedgangen», bipersoner i den ene novellen kan opptre som hovedpersoner i den neste, og sånn sett kan boken kanskje også passere som en kollektivroman.

En form for heimstaddiktning er dette i hvert fall, samme hvilken sjangerbetegnelse man gir disse små, episodiske gløttene inn i hverdagslivet og de ofte disharmoniske sangene eller oder til enkeltpersoner, fra jeg-fortelleren som har en «pappa, som aldri føltes som en pappa», til Judith, den eneste godt voksne som portretteres, som bare vil «hygge seg litt på sine eldre dager».

Det handler om vennskap og kjærlighet, alenemødre og fedre som kommer og går, det handler om å drikke fra glass med stett, og lytte til Bodil Niska og Radka Toneff, om kamerater på garp og «mora til Sigurd som alltid ser litt trist ut». Her er Therese «med Disney-hår, gullblondt, Rapunzel-style», og moren som har fått nok og vil flytte: «Det blir Holbæk, nå orker jeg ikke mer». Det streves med grammatikk og tyske preposisjoner, og ikke minst tre ord med kraft til å forandre alt: «Det er slutt». Her er Bugg og Bjørneboe, råning i en gammel Opel, pornoblader i skogen og dårlige kamerater som gjør mye dumt, krenkende og kriminelt i brennevinsfylla.

Det er en betydelig dose nostalgi i disse tekstene, som kanskje er en Mikkel Vika-variant av (hvor har det blitt av alle) «Gutta». For tiden henruller og verden går videre, og når studentene vender hjem, er barndomshjemmet solgt, araberne har overtatt internettkafeen, Morten har blitt maskinoperatør og Roger butikkslakter, Therese har blitt mor og Richard har blitt en juristklyse. «Det gikk fint, helt til det ikke gikk», heter det et sted. Og sånn er det vel for de fleste i denne fine, litt såre og vemodige novellesamlingen.

Publisert: