Frie tøyler - strenge rammer

KUNST: Utstillingen i Prosjektrom Normanns lener seg tungt på kunsthistorien. Resultatet er bra, men noe uforløst, mener vår anmelder.

Publisert: Publisert:

Luzie Meyers er til stede gjennom en liten skulptur av seg selv.

  • Anne Therese Tveita
Grade: 4 out of 6 stars

Prosjektrom Normanns: Vilkår og betingelser: En sonate for to kvinner. Studio for propositional cinema. Kurator: Amanda Schmitt. Med Am Schmidt, Luzie Meyer og Robot. Til 28. april

Kurator Amanda Schmitt har hentet inspirasjon til utstillingen «Vilkår og betingelser: En sonate for to kvinner» hos den tyske eksilkunstneren Kurt Schwitters Merzhytte, (en arkitektonisk konstruksjon og bolig) og i enda større grad fra verket Ursonate (en form for ordpoesi bestående av primallyd, bygget opp som en sonate i fire deler).

Kurt Schwitter har en helt særegen plass i kunsthistorien. I sin tid ble han noe foraktelig kalt den borgerlige dadaist, og med referanser til ekspresjonismen, konstruktivismen og surrealismen i tillegg til å ha grunnlagt sin egne sjangeroverskridende retning; Merz, regnes han blant en av avantgardistene.

Der forfall og forvitring i dag preger det som står tilbake av Schwitters hyttekonstruksjon, lever konseptet og ånden bak hans Ursonate videre, og selv 100 år senere fortsetter den å inspirere kunstnere fra alle disipliner.

Grenser flyttes

I tråd med Kurt Schwitters liv og virke har også utstillingen på Prosjektrom Normanns blitt til gjennom både begrensninger og tilfeldigheter. Og også her flyttes grensene mellom ulike sjangere når de konseptuelle rammene møter lyd, lukt og visuelle elementer.

En lisens og kontrakt mellom Studio for Propositional Cinema og de medvirkende aktørene har medført at kurator og kunstnere har måttet arbeide frem utstillingen innenfor strenge rammer. Samtidig som kunstnerne har hatt frie tøyler i form og uttrykk ble kuratorens rolle begrenset til et nærmest rent administrativt anliggende. Schmitt har på tross av dette greid å krystallisere sin opprinnelige ide på en overbevisende måte og utstillingen fremstår som et underfundig resultat av omstendigheter, vilkår og betingelser. Men selv om den er godt fundamentert, oppleves utstillingen likevel noe uforløst.

Det felles utgangspunktet for de ulike verkene er et manuskript utformet av Studio for Propositional Cinema. Et manuskript vi som publikum i skrivende stund ikke får tilgang til, og kan hende behøver vi det heller ikke. Den medfølgende kontrakten med vilkårene er forøvrig tilgjengelig. Kunstnerne har innenfor de gitte rammene utformet sine svært ulike tolkninger av denne teksten og verkene utgjør et interessant, men tidvis urent samspill.

Am Schmidt: Cantata for two men. Foto: Jan Inge Haga

Musikk uten lyd

Am Schmidt har valgt å komponere musikkstykket Cantata for two men. Verket presenteres i form av et notehefte og som Schwitters Ursonate må det tolkes og fremføres for å oppstå i sin intenderte form. Slik den presenteres her, vil den kun fremstå som et musikkstykke for det publikum som selv leser noter eller for oss andre om samme publikum tilbyr seg å fremføre stykket. En annen del av samme verk er derimot tilgjengelig for det mer olfaktive publikum, i det lukten fra to distinkte herreparfymer står i dialog, eller kanskje konkurranse, med hverandre fra hver sin side av rommet. Plasseringen av de to parfymeflaskene blir noe forvirrende da de står kloss i de to høyttalerne som utgjør performancekunstner Luzie Meyers sterke bidrag; Sonate for to kvinner.

Fra hver høyttaler høres tilfeldige utdrag fra det førnevnte manuskriptet. Som en intim og svært privat samtale mellom to kvinner leser Meyer selv begge stemmene og etterhvert oppleves de mer som en indre dialog. Den røde og blå kabelen som kobler de to høyttalerne sammen gir assosiasjoner til en navlestreng som binder de to kvinnene sammen og er et effektivt virkemiddel. Kunstneren har fått sitt nærvær gjennom en liten skulptur av seg selv.

Det virtuelle bandet Robot har valgt å sample digital lyd, og med utgangspunkt i ett eneste ord fra manus; Toothpaste, presenteres et pussig videoverk om tannhygiene som i denne sammenheng faller noe gjennom.

Ved å henvise til Kurt Schwitters kunst, og da særlig hans Ursonate, skaper Amanda Schmitt  umiddelbart og ufravikelig store forventninger og krav til utstillingen. Hvorvidt hun oppnår sitt ønske om å skape en generativ utstilling, i den grad generativ kunst fremstår med autonomi, gjenstår å se. Utgangspunktet er uansett bra.

Publisert: