Amputert i Kunsthallen

Program med forsøk på erstatninger.

Publisert: Publisert:

Når slutter musikken? Når ørten metronomer får bestemme? Når de første publikummere begynner å reise seg, eller når de siste går? Foto: Marie von Krogh

  • Arnfinn Bø-Rygg
    Professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, UiO

Foto: Marie von Krogh

John Cages 4’33’’ ble utført av både pianist, tre strykere og én sanger. Stillhet i 4 minutter og 33 sekunder. Akkompagnert av en ventilasjonsvifte og lyden av et stille rom. Og et klikk fra et kamera. Foto: Marie von Krogh

Christian Grøvlen piano, bursdagsfløyte og prompepute Foto: Marie von Krogh

Foto: Marie von Krogh

Stykker av Ornstein, Beethoven, Schnittke, Geirr Tveitt, Rzewski og Ligeti. Dikt ved Gunnar Wærness.

Div. utøvere.

Stavanger kunsthall lørdag kveld.

Med den forterpete tittel «Bananaskonsert» ble vi i kunsthallen lørdag kveld vitne til flere modernistiske eksperimenter som nå er klassiske: Leo Ornsteins Suicide in an Airplane, John Cages 4’33, Ligetis Poème symphonique m.m. Dessverre var to verk av Mauricio Kagel tatt av programmet fordi pianistene ikke hadde fått notene i tide. Det gjorde at det som skulle være en oppvisning av eksperimentglede og humor, for en stor del uteble. At Ihle Hadland spilte Geirr Tveitts Hardingøl som en slags plaster på såret, hjalp litt, selv om vi ikke kunne delta i stykkets stigende rus som minner om Kjempeviseslåtten, med unntak av larmen fra albuer slått på tastaturet.

     En erstatning for Kagel var også Frederic Rzewskis Rubinstein in Berlin (208), der en snakkende pianist (Artur Rubinstein selv) forteller om hvordan han på slump unngikk selvmordet og gjenvant gleden ved livet.

Les også:

Les også

Kort og godt om ung kjærleik

Christian Grøvlen gjorde en hederlig innsats her, men det hindret ikke at det hele var ganske flatt og fylt av ufrivillige musikalske klisjeer.

     Før pause leste Gunnar Wærness, på umiskjennelig trønderdialekt, fire dikt (der vi burde ha hatt teksten): Lilleulv, Lenin, William Blake, Donald Duck; en herlig blanding av banaliteter og alvor. Men diktene skapte hverken nysgjerrighet eller ettertanke.

Måneskinn

Selv om pianisten i Beethovens Måneskinnssonate bedyret for oss at han ikke forsto hvorfor denne skulle spilles på kveldens konsert, så var dette godt tenkt inn i det opprinnelige programmet. Og Grøvlen utførte likevel sin oppgave tilfredsstillende, på et ikke altfor godt flygel.

Les også:

Les også

Country for countryelskere

     John Cages 4’33’’ ble utført av både pianist, tre strykere og én sanger. Det vanlige er at dette ekstremverket i tre satser, med en eksakt varighet på 4 minutter og 33 sekunder, utføres av en pianist som lukker og åpner flygellokket mellom hver sats. Det Cage her ville vise, er at det ikke fins stillhet, samt at han ville demonstrere at varighet er det viktigste elementet i musikken. I kunsthallen hørte vi lydene fra ventileringsanlegget, pusten fra et par publikummere (bak meg), men ingen dur av biler utenfor, slik det var ved urfremførelsen av verket i 1952.

Nesten som piken med svovelstikkene

Alfred Schnittkes Stille Nacht (Glade jul) ble fremført, sart og med lett ironi, av Joakim Røbergshagen og Bengt Forsberg. Stykket, med de rørende og ubehjelpelig frembrakte tonene (noe som er vanskelig å få til!), minnet meg om Piken med svovelstikkene. Dissonanser kan nemlig være et uttrykk for lidelse.

Les også:

Les også

Herlig friskt, det hele

     Til slutt kom György Ligetis Poème symphonique. Dette er visuell musikk like mye som den er hørbar. Om det var 100 metronomer i denne installasjonen, slik det er foreskrevet, skal være usagt. Men det manglet en dirigent som satte det hele i gang. Likevel ble én side av dette verket tydelig: At det oppstår rytmemønstre underveis og at resonans er en del av, ja: livet selv.

Publisert: