Festen er over og bare rydde­mannskapet står igjen

Ved første øyekast minner denne utstillingen vår anmelder om noe poden har laget på SFO.

Mandts småfrekke, organiske figurer gir referanser til naturen, skriver vår anmelder.
  • Anne Therese Tveita
    Anne Therese Tveita
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Ingegjerd Mandt

Ryddegjengen / Cohors qui muni

Keramiske skulpturer

Sandnes Kunstforening

til 09.10.22

Spredt ut over gulvet i Sandnes Kunstforening står det nå noen absurde, amorfe men vagt gjenkjennbare skapninger. I første øyekast kan de minne om plastilinafigurene poden i sin tid stolt tok med seg hjem fra SFO eller barnehagen. De man trodde var en bie og frosk men som var en hest og morfar. Ingegjerd Mandts keramiske skulpturer oppleves som voksenversjonen, med et seriøst bakenforliggende arbeid.

I tråd med modernismens prinsipper, snur de abstrakte formene ryggen til historisk konservative verdier og objektene vitner i stedet om en kunstnerisk ransaking av selve prosessene, teknikkene og materialet. Objektenes form, deres linjer, bevegelser og farger, altså de formale egenskaper alene, trigger vår nysgjerrighet. Mandts småfrekke, organiske figurer gir referanser til naturen, til en ukjent fauna, flora og fungi.

Morsomt og litt banalt

Titler gir oss ytterligere kontekst eller sammenhenger og kanskje finner man også en sosial og politisk agenda i utstillingens – og de enkelte verks titler. Med vekselvis norsk og latin får vi nemlig et dytt i retning av vitenskapelige skapninger. En Troppesamler eller Collectur militum har fått sin sokkel av en avkappet tømmerstokk. Fra denne overser hen arbeidet til to assistenter; Adiutor, hvor den ene er midt i prosessen med å sluke en ildrød ball av garn. Like bortenfor står en ryddeassistent eller Adiutor enim munire med halvfordøyde duskelignende rester tytende ut fra knoller og utvekster. Det hele er barnlig og morsomt og litt banalt.

Figurene strekker seg som om de har overvunnet naturlover og trosset tyngdekraft. Den myke, formbare blåleiren er knadd, strukket og tøyd til siste rest av dens egenskaper før varmen fra brennovnen har frosset dem i en evig tilstand, tung og bestandig.

Fargene synes å representere alle valører i et sumplandskap. De taktile overflatene er alt fra matte, ru, skinnende blanke og dryppende. Man kan nærmest høre et imaginært lydsporlyd; sydende og boblende der de ruller og velter seg fremover mens de støvsuger skitt og spiser etterlatenskaper.

Menneskers plass i naturen

Mandt viser til zoologien i sin utstillingstekst når hun trekker fram ryddegjengens ørelignende utvekster som uttrykk for organismers mangfoldige sanseegenskaper og deres sensoriske opplevelse av omgivelsene. Og med det viser hun også i utvidet forstand hvordan vi som mennesker forholder oss til- og sanser naturen rundt oss.

Ofte når jeg besøker Sandnes kunstforening blir jeg påminnet foreningens noe begrensede areal, men i denne utstillingen oppleves det forholdsmessig lille lokalet tvert imot som en fordel. Figurene er med få unntak plassert direkte på gulvet. Slik blir publikum og de utstilte skulpturenes relasjon til hverandre nær og umiddelbar. Å dele gulvet med de relativt små objektene, 14 i alt, utgjør en besynderlig vandring midt inne i en pågående handling som utspiller seg i et landskap eller på en scene hvor vi som publikum blir delaktige aktører.

Innen den kognitive psykologien snakker man om en antroposentrisk tenkning. Denne teorien definerer «tendensen til å resonnere om ukjente biologiske arter eller prosesser i analogi med mennesker» -og kanskje legger vi som betraktere nettopp våre egne menneskelige erfaringer og forståelser til grunn i møtet med disse i utgangspunktet døde objektene. Kanskje kan figurene oppleves som eksempler på menneskers holdning til den naturen vi er så avhengige av som noe som fikser seg selv. Mange tilhører den gruppen mennesker som støtter teorien om en naturlig økologisk balanse i naturen – hvor menneskets innvirkning og påvirkning naturlig og kontinuerlig korrigeres slik at parameterne stadig bringes tilbake i sin opprinnelige balanse. Andre igjen hegner om kaosteorien, hvor konstante forstyrrelser og dynamiske endringer snarere utgjør normalen i naturen. Mandts ryddegjeng inngår uansett som en påminnelse om den livsnødvendige symbiotiske tilstanden levende organismer like fullt lever under i de helt store perspektiver.

Publisert: