Gimme! Gimme! Gimme! litt mer enn dette, ABBA

Ingenting på ABBA-comebacket «Voyager» kommer inn på deres topp 40-liste.

Björn Ulvaeus, Agnetha Fältskog, Anni-Frid Lyngstad og Benny Andersson slipper sitt første album på 40 år.
  • Leif Tore Lindø
    Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 3 out of 6

ABBA: «Voyage» (Universal)

Jo, det er ganske trangt på den lista. For å si det med jærsk forsiktighet: De har jo laget et par ganske greie og populære sanger dette bandet. Men når du først gjør et comeback etter 40 år skulle en nesten tro – i alle fall håpe – at Björn Ulvaeus, Agnetha Fältskog, Anni-Frid Lyngstad og Benny Andersson hadde noen skikkelige karameller å dele ut, minst en eller to.

Det har de ikke.

De har en smågodtpose med blandadrops som den ihuga fansen nok kommer til å like, rett og slett fordi det låter veldig ABBA. Den gamle oppskriftsboken er fulgt til punkt og prikke, men våre svenske venner har dessverre ikke råvarene til å lage et skikkelig måltid.

Bål av gamle glør

ABBA vender langt på vei det døve øret til de siste 40 årene. Björn Ulvaeus og Benny Andersson lar ABBA være ABBA, de lar nostalgien styre og trasker opp og ned kjente stier. For mange vil det være nok, men alvorlig talt: «Voyage» er et ganske uinspirert og slapt album. De bærer så vidt nok ved til å holde liv i et veldig gammelt bål.

«Don’t Shut Me Down» er et ok unntak, en melodisterk sang med nok bånndrag og fyr i teltet til å fenge. Balladen «I Can Be That Woman» inneholder en hel haug med klassiske ABBA-markører, så den lander trygt på beina.

Et par steder slipper de til noen nye tanker og ideer. «No Doubt About It» er en sånn, og det går ikke så veldig godt. Enda verre, og albumets bunnskrap, er «When You Danced With Me». Her flytter de halve butikken til Irland, dundrer på med noe nesten-keltisk og ender i et skikkelig magaplask. De som liker best dansebandversjonen av ABBA får sitt i «Just A Notion». Plutselig svinger det av gamlingene.

«Bumblebee» kommer med fløyter, intense strykere, klokkespill, harmonisk sang og marsjtrommer. Sangen kommer ikke av flekken. Den bare står og dabber og kan føres som bevis for at ABBA er totalt og fullstendig i utakt med det meste. Spektakulært kjedelig.

Til kjernefansen

Fra mai neste år starter en konsertserie i London. Der skal et liveband spille ABBA-sanger mens Björn, Benny, Agnetha og Anni-Frid er med som avatarer, altså digitale versjoner av seg selv. «Voyager» er et oppspark til dette eksperimentet. Mange av disse sangene høres også ut som store og små scener fra en scenefortelling. Til slutt kaster de hele symfonien og koret og alt de har av brennbart materiale og byr på pompøse og ublyge «Ode to Freedom». Svære greier, stort, patosfylt og et av mange eksempler på at «Voyager» er mer musikal enn noe annet.

Nei, ABBA, dette var ikke rare greiene. Det holder nok til å kickstarte denne underlige avatar-konsertserien i mai neste år, og pensjonen kommer ikke til å krympe. Målt ut fra alle andre kriterier er «Voyager» kun en nostalgitripp og litt smurning til kjernefansen. Men til og med de ABBA-frelste vil slite med å finne noe her som er mer enn greit nok, og som går inn på best of-listene.

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Tredje sterke album på rad

  2. Lysende fra Eriks­moen og Harmonien

  3. Adele er den ubestridte dronningen på feltet

  4. Glissen drømmepop som gjerne kunne revet mer i hjertet

  5. – Jeg skjønner hvorfor færøyske Joe & the Shitboys er blitt som de er blitt

  6. Irriterende gode greier

  1. Plateanmeldelser
  2. ABBA
  3. Musikk
  4. Plateanmeldelse