Sympathy for the devil

FILM: «Si ingenting» sier veldig mye om Kamelen, og om at folk er mer enn én ting.

Marcus Kabelo Møll Mosele er kjent som rapperen Kamelen. Han viser seg å være en komplisert type.
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

«Si ingenting», norsk dokumentar, med Marcus Kabelo Møll Mosele. Regi: Rolv Lyssand Bjørø. Aldersgrense 9 år. 1 t. 22 min.

Marcus «Kamelen» Kabelo Møll Mosele er en rapper fra Bergen, kjent for å sitte i fengsel, rømme fra fengsel, stadig klammeri med politiet og etter hvert lage bedre og bedre musikk, gjerne tuftet på den kriminelle løpebanen. «Si ingenting» er Kamelens fengende (og litt teite) oppgjør med politiet. Uansett, filmen om Kamelen lar musikken være musikk og hopper forbilledlig bukk over å forklare og analysere den. Kamera vil ha tak i fyren, og kamera klarer det.

Marcus er en rotløs fyr, en shitkid fra Loddefjord med en far som forlot ham som toåring, en helt av en mor og en omgangskrets med kjeltringer, musikere og – selvsagt – hele Norges utekontakt og miljøarbeider Leo Ajkic. Vår mann er stappfull av ADHD, han har «impulskontroll som en treåring», en grom Mercedes og et hode som tar inn fem radiokanaler samtidig. En kompleks type, som beskrives i mange megetsigende scener. «Det dummeste man kan gjøre er å være rapper og kriminell samtidig», sier han. Hmm. Er ikke han beviset på det motsatte?

Komplisert

Vel, det er komplisert, og filmfortellingen viser nettopp dette. Regissør Rolv Lyssand Bjørø har funnet «show, don’t tell»-nåde til å fortelle, ikke forklare og heller ikke forsvare Kamelen. En ting til: Det er prisverdig lite gnål hobbysosiologisk jabbing om musikk. Kampen og konflikten står mellom Kamelen-gangsterlivet og Marcus-streitinglivet, med mindre de to kan kombineres. Pistoler og dopsalg, eller Spellemann-nominasjoner og hvite penger? Det er jo søtt når gangsteren rapper om tystere på festival, og norsk middelklassepublikum svarer med å ... bryte koronareglene. Elleville greier.

Men mest av alt leter Marcus etter røtter, en jakt som fører ham til Botswana for et møte og et mulig oppgjør med faren. Den turen gir nye scener som forklarer noe og forteller mye. Å se Kamelen ravende rundt dridas mens faren har konsert trenger ingen ytterligere forklaringer. Det er komplisert.

Sympathy for the devil

Beskrivelsene av Kamelens liv framstår som ekte, med unntak av slutten. Det gråtes, drikkes, kjeftes og rappes, og i små drypp tegnes et bilde av en kar som er sårbar, hemningsløs, nevemagnet, ulykkelig, frustrert, talentfull, reflektert og tankeløs. Vi får sympati med Kamelen, men vi synes også har er litt dust, litt mye og litt bråkjekk. Så kommer sympatien igjen, og sånn går dagane. Historien er ikke veldig original, men den har blitt en veldig god dokumentar.

Kamelen er rett og slett en sammensatt fyr, og disse 82 minuttene med film forener Marcus og Kamelen på en forbilledlig måte.

Publisert: