Enda en thriller om terror i Oslo og gisler i Syria? Ja, og denne er god!

THRILLER: En nokså vanlig thrillerhistorie blir fortalt på en måte som skiller seg ut fra mengden. Stort mer kan vi vel ikke forvente?

Denne artikkelen er over ett år gammel

Olav W. Rokseth: Husk du skal dø. Gyldendal. 304 sider.

Dette er slett ikke den første norske thrilleren som handler om islamistisk terrortrussel mot Norge. «Husk du skal dø» er heller ikke alene om å hente inspirasjon fra blodige konflikter i Afghanistan eller Syria. Og Olav W. Rokseth er ikke særlig oppfinnsom når han snekrer sammen en historie om en norsk kvinne som tas til fange av brutale militser, eller frie agenter som hyres for å hente henne hjem igjen.

Likevel er det noe her, noe som gjør denne romanen, og forfatteren, litt annerledes. Kanskje er det språket, som bryter med krim- og thrillersjangerens forventninger og framstår som finslig, nesten fritt for kraftuttrykk og brutalitet. Kanskje er det persongalleriet, som skildres på avstand, uten store psykologiske ambisjoner, men med akkurat passe doser til at vi blir nysgjerrige på dem og deres historier. (Noen av dem kjenner vi fra tidligere bøker.) Kanskje er det fordi jeg nyter å lese en såkalt internasjonal, politisk thriller som ikke overlesses av våpenbeskrivelser, militære kommandoer eller forsøk på å forklare de utallige militære og politiske konfliktlinjene. Kanskje er det også fordi Rokseth er en av få krim/thrillerforfattere som sveiper innom religion og religiøse uttrykk uten å dyrke de enkleste klisjeer og uten nødvendigvis å knytte det opp til fanatisme. Det er godt gjort, i alle fall i en roman som handler om et kristent gissel i en islamistisk terrorgruppe.

«Husk du skal dø» handler altså om representanter for det offisielle Norge som tas til fange i Syria, om den norske rederen som gjør hva han kan for å hente datteren ut, om PST-sjefen som aldri er skråsikker på om hennes valg er de rette, om eks-soldaten med traumer og rulleblad som sendes inn i kaoset for å hente ut gisselet, og om paret som er på vei til Oslo for å utføre selvmordsoppdraget sitt.

Ikke særlig originalt, med andre ord, men løst på så smidig og ryddig vis, og med så stor respekt for folk og historie, at jeg gladelig anbefaler boken.