To krimfavoritter – men hvem er egentlig best?

KRIM: De er lesernes favoritter, og de overøses med femmere og seksere fra anmelderne. Så skal vi gjøre noe litt annerledes, denne gang? Hva med en norsk-svensk duell: Hvem er best – årets Liza Marklund eller årets Anne Holt?

Både Anne Holt, til venstre, og Liza Marklund er svært ujevne krimforfattere, ifølge vår anmelder. Høstens romaner får likevel tommel opp. Men hvem er best?
  • Tarald Aano
    Tarald Aano
    Redaktør
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Liza Marklund: Polarsirkelen. Oversatt av Kari Engen. 320 sider. Cappelen Damm.

Grade: 5 out of 6

Anne Holt: Det ellevte manus. 411 sider. Gyldendal.

Helt ærlig: Dette er krimforfattere som svinger veldig i kvalitet, til tross for at begge er plassert i den ypperste krimelite her hjemme. I høst kommer begge med bøker som skiller seg litt fra det de vanligvis har levert – og bøkene har noen fellestrekk; De har kvinner i (nesten) alle sentrale roller. Mer interessant er det at begge har litteratur som gjennomgangstema – og at begge har en svært stram og tydelig struktur.

Vi tar dette punkt for punkt:

1. Handlingen

Liza Marklunds «Polarsirkelen» handler om et lik som oppdages etter flere tiår, og det knyttes ganske raskt til en lesesirkel drevet av fem venninner gjennom tenårene, en lesesirkel som sluttet brått da en av jentene forsvant sporløst. Gjennom ganske tradisjonelle tidssprang blir vi kjent med jentene og deres liv i utkantsverige. Vi leser om deres konflikter og vennskap, deres forelskelser og rivaliseringer, og deres til dels utagerende livsstil i møte med amerikanere på den nokså hemmelige militærbasen. Og vi møter dem selvsagt også i dag, når de nøster i sin egen historie i jakt på svar.

Hos Anne Holt møter vi igjen den humørsyke Hanne Wilhelmsen som er pensjonert, lammet og plassert i en rullestol – midt under pandemien som tar fra henne nesten all sosial kontakt. Men Wilhelmsen spiller ikke hovedrollen alene denne gang. Hennes beundrer i oslopolitiet etterforsker et dødsfall der liket er uten ansikt, og vi møter en rykende fersk forlagsredaktør som både må forholde seg til Wilhelmsen (som vil bli krimforfatter) og forlagets store stjerne som nylig leverte sitt ferske manuskrift – som nå er borte vekk. Om de ulike historiene flettes sammen? Gjett to ganger.

Les også

Krimroman: Er virkelig Anne Holt så god?

Les også

Sorry, Anne Holt, dette er for svakt

2. Karakterene

Hanne Wilhelmsen er etterhvert blitt lett å like fordi hun er så ufordragelig ærlig og fordi rullestolen gjør henne mer sårbar, mer menneskelig. Hennes etterfølger i oslopoliet er også en fin fyr, like målrettet som han er sosialt klossete. Den stiligste figuren er likevel forlagsredaktør Ebba Braut – bråsint, usikker og skråsikker på samme tid, og presteutdannet. Hennes møte med et karikert og selvopptatt forlags- og forfattermiljø er underholdende. Det bor åpenbart mye mer både i miljøet og i denne figuren, blant annent gir Holt oss så passe doser info om eks-prestens bakgrunn at vi gjerne vil ha mer.

De fem unge kvinnene i lesesirkelen er ikke like fascinerende. Deres utkantliv blir, til tross for at Marklund demonstrerer ganske store ambisjoner, litt haltende mellom det skissepregede og det overtydelige. (Derfor en helhjertet anbefaling: Vil dere lese skikkelig god, også litterært sett, utkantkrim fra Sverige, skal dere finne fram Sølvveien og Ødemark av Stina Jackson.)

3. Spenningen

Krimsjangeren er svær og sammensatt, og spenning kan skapes på ulike vis. Både Marklund og Holt er ganske lavmælte denne gang og legger (stort sett) ikke dramatikken i brutale og ubehagelige detaljer. Marklund er nokså direkte i framdriften der Holt bruker tid, og begge legger ut så pass mange hint underveis at rutinerte lesere bør finne løsningen et par svinger før forfatteren avslører den.

Les også

En skikkelig opptur

4. Struktur

Dette kunne vært skikkelig bra: Marklund spinner hele sin historie rundt lesesirkelen og romanene jentene leser. Derfor kobler hun deres historier sammen med klassikere som «Lolita» og «Røtter» og gir hver jente hovedrollen i hver sin del. Men hun kunne med fordel brukt bøkene som jentene leser enda bedre som undertekst, som bakteppe og klangbunn for jentene og deres beretninger. Da hadde dette kule grepet virkelig løftet fortellingen.

Holt bruker også litterære referanser gjennom hele sin beretning, men mer skjult, mer innvevd i selve handlingen. Hun skal likevel ha stort pluss for bokens første 25 sider. De første kapitlene heter «Den gamle», «Den unge», «Den nye» og «Den eldste» før «Historien» overtar. Ikke oppsiktsvekkende kreativt, kanskje, men en ekstremt effektiv måte å lose leseren inn i persongalleri og handling.

5. Konklusjon

Både Marklund og Holt har levert blant sine bedre krimromaner denne høsten, og dermed viser begge at bestselgerstatusen er fortjent. Marklund unngår de vanligste klisjene og har komponert en historie som holder bra spenning gjennom hele boken.

Likevel er Holt hakket kvassere denne gang, selv om historien inneholder for mange ganske flate og lite relevante beskrivelser av steder og folk – en tøffere redaktør kunne løftet denne boken enda et hakk. Men Holt vever rutinert sammen historien om det forsvunne manuskriptet og det ukjente kvinneliket, og har i tillegg skapt en ny skikkelse jeg håper vi får møte i nye historier. Stort mer kan vi ikke kreve av en underholdningskrim.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Varg Veum er krimlitteraturens norske helt – nå prøver han seg på et mysterium fra virkeligheten

  2. Eks-stortings­politikar debuterer som for­fattar – vår kritikar er passe nøgd

  3. Rogalands svar på Mr. Bean på verdens ver­ste syden­tur

  4. Krigen var ikke så fredelig som disse bildene viser

  5. Vilt fabu­lerende, over­skudds­preget og under­holdende om Ibsen

  6. Han kjempet for demo­krati, ble feng­slet, tort­urert og havnet i Stav­anger. Diktene hans er vakre!

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anne Holt
  4. Krim
  5. Anmeldelse