Feil bedre neste gang

BOK: Jan Grue effektfullt tilbake i det store formatet.

Jan Grue har skrevet mange bøker i mange sjangre. Nå er han aktuell med ny – allerede kritikerrost – roman om en mann i rullestol som prøver å få hverdagen til å gå opp.
  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Jan Grue: Prøve og feile. Roman. 357 sider. Gyldendal.

Jan Grue (1981, debut 2010) er på flere vis en eksepsjonell forfatter. Slik han suverent beveger seg mellom og innenfor forskjellige sjangre, kan det være vanskelig å sette bøkene hans i bås. For boka «Jeg lever et liv som ligner deres» fikk han for eksempel kritikerprisen for sakprosa 2018, men kunne like gjerne ha fått den under etiketten skjønnlitteratur (som den også var foreslått til).

I et allerede stort forfatterskap har Jan Grue gitt ut noveller og barnebøker, fagbøker og essays, gjerne tynne bind på godt under halvtannethundre sider, men med et vektigere innhold enn de fleste. Så med sine 350 sider stikker hans eneste roman til nå seg ut. Med den ironiske tittelen «Det blir ikke bedre» skildrer den et livsfiendtlig samfunn der funksjonshemmete og mennesker med liten «netto samfunnsnytte», oppmuntres til å gjøre fellesskapet den tjeneste det er å dø – og som får samfunnets hjelp til det.

Med en uhelbredelig sykdom (spinal muskelatrofi) ble Jan Grue selv tidlig avhengig av rullestol, slik at «hverdagen er en idrettsgren», som han skildrer det i «Jeg lever et liv som ligner deres», der de nødvendigste, hverdagsligste gjøremål krever mye planlegging og store anstrengelser, og det å forflytte seg utomdørs er et dagsverk i seg selv. Sammen med fjorårets «Hvis jeg faller. En beretning om usynlig arbeid» utgjør årets «Prøve og feile» en trilogi.

Mens de to første er uløselig forbundet med forfatterens egen sykdom og liv, kan nå denne voluminøse andre romanen «Prøve og feile» – med en fortelling med titalls karakterer og en yrkeshverdag svært forskjellig fra hans eget professorale virke ved UiO – også lette på den belastningen det må være å bli lest som den personifiserte representant for alle «de» med funksjonshemning. For her er den rullestolavhengige hovedpersonen resepsjonist på et velkjent hotell, en slags levende reklameplakat for hotellkjedens selvskrytende vidsyn og inkluderende menneskelighet. Det smaker ham dårlig, men jobben fungerer som en bekreftende styrke- og verdighetsprøve for ham som arbeids- og ektemann, som småbarnspappa, som et fullt menneske, en jobb han i utgangspunktet måtte streve for å få.

For Magne Skarstad Blom, 35, master i litteratur, er alt sammen hva man kunne komme i skade for å kalle et umenneskelig slit. Men ved hjelp av rullestolen, «et mekanisk mirakel – en mesterhjerne på hjul», kan han med mye planlegging og tilbringertjeneste komme seg til og fra jobb. Men logistikken kan alltids svikte, som når studenten Hannah, mor til deres vesle datter Thea, en dag ikke kan hente i barnehagen, slik at Magne på hålkeføre må gi seg i vei for å plukke henne opp.

Selve turen gjennom byen fram til barnehagen er krevende nok for ham, og nervepirrende for leseren. Det blir verre når han skal buksere rullestolen med babyen på fanget, når han må komme seg i hus med henne for å skifte bleier før hun begynner å sutre og sprelle, og han vet han ikke har styrke til å holde henne. Faller han selv, ligger de begge hjelpeløse der. 

Dette er bare én dag i Magnes liv, i en roman der ett av de veltreffende, lesestyrende, mottoene er hentet fra noen ofte siterte ord av Samuel Beckett. På norsk kan de forsøksvis se slik ut: «Prøvd noen gang? Feilet? Prøv igjen. Feil igjen. Feil bedre.» I sum kunne dette være ord for hovedpersonens dager, som han alt sammen holder ut, på jobb, med kjæresten, med babyen, i forholdet dem imellom.

Med kyndige fortellergrep og synsvinkelskifter, med sine «upålitelige fortellere», har Grue med «Prøve og feile» i «denne fortellingen som er livet deres» skrevet en sjangerrik roman, en idéroman, en episk roman, en diskusjonsroman, med elementer av brevroman, om personer med funksjonshemning som grunnpremiss i livet. Den er var og grotesk, rasende og bitter, vittig og klok – ganske særlig om «de tusen små oppgaver, de som må gjøres unna hele tiden, bare for å holde råken oppe».

Publisert: