Thriller: De lyger så de tror det selv

En skikkelig kodethriller som hiver masse moroaction oppå et skinn av vitenskap.

Denne artikkelen er over fire år gammel

Kjell H. Mære og Frode Skarstein: Seleksjon. Spenningsroman. 336 sider. Commentum.

Det er bare én stor feil med denne romanen: Den er for lang. Hadde boken vært strammet inn 80–90 sider, kunne vi fått en skikkelig god krim fra lokale Commentum forlag.

Altså: Forfatterduoen Mære og Skarstein boltrer seg fantasirikt i denne kodethrilleren. De dikter opp et helt univers av bortgjemt vitenskap og storpolitikk, rasehygiene og krigshistorikk. De fråtser i urealismen som ble tillatt og dyrket i kjølvannet av Dan Browns røverromaner - og de gjør det overraskende bra.

Det er altså et skinn av vitenskap her, med masse action oppå. I bunn handler det om Charles Darwins utviklingslære, og om hans etterfølgere som sporet skikkelig av. Det diktes inn en revolusjonerende oppdagelse, en orkidé som produserer et pollen som påvirker menneskets utvikling, et pollen som er ukjent for alle bortsett fra noen skumle miljøer som selvsagt vil bruke kunnskapen på aller verste vis.

Midt i dette står en kvinnelig reporter og to lett nerdete brødre som helt tilfeldig dumper borti et gammelt brev fra en av 1800-talls-forskerne som advarer mot vitenskapens amoralske eksperimenter. De nøster seg tilbake til 1800-tallets pionerer, de følger tråder til andre verdenskrig, og de reiser jordkloden rundt i jakten på gåtens store løsning. Samtidig må de flykte fra banditter, enten de er skjulte brorskap, mektige regjeringer eller brutale frilansere.

Ingenting er nytt her. Vi har lest haugevis av spenningsromaner der vanlige folk helt uforberedt blir tvunget inn i helterollen, vi har møtt utallige skurkefigurer med verdensherredømme som mål, og vi har etterhvert storkost oss gjennom mange intriger som ikke er i nærheten av realisme. Men Mære og Skarstein lyger med begeistring, de dikter så de nesten tror på det selv, og de skaper stilige og snåle folk, holder bra tempo og trøkk - selv om de sliter i en lang og tung motbakke når de er halvveis.

Språklig sett er det stort sett bra, selv om vi får litt for mange dårlige formuleringer som glir over i ufrivillig komikk: «Husene antok en større dimensjon etter hvert som de nærmet seg.» Eller denne: «Øyeblikket etter ga han en ordre til vakten med et spisst arabisk tonefall om å utføre den.» Og denne: «Oldhams friske arm sank avslappet ned fra sitt tilhold bak hodet.» Midt i de mest heseblesende kampscenene skriver de «klarte på et eller annet vis» to ganger i påfølgende avsnitt. Sånt er slurv og burde vært luket ut før utgivelsen.

Men moro var det!