Halebiting

BOK: Fabel og satire i skjønn forening i Kenneth Moes «litterære illebefinnende».

Lystig og underholdende fra Kenneth Moe, en forfatter som får for lite oppmerksomhet.

  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 5 out of 6

Kenneth Moe: Uroboros blues. Et litterært illebefinnende. 137 sider. Pelikanen.

Fra første ferd stakk forfatteren Kenneth Moe seg ut. Men så leverer han ikke dusinvare heller. Umiddelbart vakte debutboka hans riktignok liten oppmerksomhet og hadde nesten ikke fått noen anmeldelser (med Aftenbladet og NRK som unntakelser) før romanen «Rastløs» (2015) på magre 110 sider - utgitt på stavangerforlaget Pelikanen – til forfatterens overraskelse ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris.

Les også

Henne elleringenting

Siden har han stått på med en rekke utgivelser, der han ser ut til å trives best i det lille format, gjerne poserende som «en skrivemunk med anlegg for sofafilosofi». For dette er bøker som rommer flere spørsmål – haugevis av dem – enn svar. Grunnholdningen uttrykker han selv i egenpresentasjonen på baksiden av årets – også den kort – «Uroboros blues», med undertittelen «et litterært illebefinnende», der hele teksten ser slik ut:

«Kenneth Moe (f. 1987) skriver bøker, men hva hjelper vel det?»

Man kunne passende stille motspørsmålet: «hjelper på hva; hjelper hvem?» Og så ile til med å svare at Moe i hvert fall lager lystig underholdning med sine sprudlende tekster, denne gangen med en larveliknende filosof, en såkalt larvitz, som den kalles, hovedpersonen i romanens første del. Den vokser en dag opp av den uendelige ørkensanden, med tre øyner og mange nærings-, impuls- og nervetråder og tentakler fra det midterste øyet ned i sanden, den ellers så golde sanden, kan ikke leseren unngå å tenke.

Denne homunculusen* har hopetall historiske og litterære forelegg, og ettersom den vokser og utvikler seg, får Moe og hans jeg-forteller rik anledning til gjøre seg atskillige fabel-aktige og satirske betraktninger av det samfunnet som leseren i motsetning til larvitzen bebor. (Men vi deler nå påfallende nok likevel den samme hovedstaden, kalt «Ossolo» - tog du ‘an?) Det blir det mye litterær fabel, allegori og moro av. 

Bokas første del heter A, den andre Ω. Den er en slags «sofamonolog» fra Norvego Narcissonale Scene, også den med en jeg-forteller. Riktignok er «alt jeg sier en form for stamming», og til sin sorg opplever han at «jeg er ikke sær nok til å bli rik av det». Men det kunne hjelpe om «Uroboros blues» fikk de kjøpere og lesere den gjerne skulle ha.

Siste kapittel, bonussporet så å si, heter «Aforistiske attpåklatter», og det er nettopp det de er.

*Om eldre forhold i magi, alkymi: lite menneskevesen som skulle kunne fremstilles kunstig.(Fra Det norske akademis ordbok, red. anm.)

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Storpolitisk thriller for folk som liker mye vold og action

  2. På sykehjemmet er grensen mellom omsorg og overgrep vanskelig å trekke

  3. Rutinert utkantkrim

  4. Ja da, nå er han tilbake!

  5. Han var Hollywoods gullgutt - nå er han på nedtur

  6. Denne boka om viruset som får covid til å framstå som lett snue, kan begeistre mange «unge voksne»

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse