«Er vi der nå?»

Publisert:

Arnhild Skre fikk Brageprisen i 2011 for sin biografi om Asta Nørregaard. Nå er hun aktuell som redaktør for en ny bok om formødrenes stemmer. Foto: Håkon Mosvold Larsen

Ole Kallelid

image5416257466282114072.jpg

Tidlig i hundreårsfeiringen av kvinnenes stemmerett her i landet utgis det en tekstsamling som vil kunne interessere et bredt spekter av norske boklesere. «Formødrenes stemmer» er resultatet av uformelle samtaler mellom medlemmene i det som av redaktørene betegnes som en «damesalong». Ideen ved unnfangelsen var like god som den nå er utført: La ti norske kvinner med hver sin geografiske, sosiale og familiære bakgrunn skrive et portrett på ca. 20 sider av hver sin utvalgte «formor» som var godt voksen i 1913, da stemmeretten ble utvidet til også å omfatte alle kvinner.Seks av kvinnesalongens medlemmer har valgt å portrettere bestemoren sin, mens fire skriver om oldemor. Ved å rekonstruere de levde livene til disse ti «alminnelige», men på ulike vis samfunnsengasjerte kvinnene, får vi et sjeldent innblikk i arbeid, familieliv, konflikter og samhold for omkring hundre år siden. For noens del ble drømmer om geografiske eller sosiale reiser oppfylt, mens andre opplevde at samfunnets normer og konvensjoner kolliderte med og stengte for individuelle lengsler og ambisjoner. Beretningene om de ti formødre gir oss videre et levende bilde av et samfunn i forandring. De portretterte kvinnene hadde alle den ene foten trygt plantet i de førindustrielle primærnæringene og den andre i et samfunn i rask endring, i betydningen gradvis modernisering og demokratisering. Oldemor befant seg «midt i sin tids radikale politiske retning, med demokratibygging nedenfra», skriver den ene forfatteren, og fortsetter: «Det går noen tråder fra hennes private biografi til den moderne norske modellen.» (s. 79.)

Nettopp «tråden» som påpekes i dette sitatet, er til stede i fullt mon i denne boken. Mens antologier generelt gjerne lider under av at bidragsyterne har vidt ulike fortellerstemmer og innfallsvinkler, er den tematiske og språklige bredden i dette tilfellet en klar styrke. De svært ulike beretningene gjenspeiler det mangfoldet i livsvilkår som vi lett overser når samfunnsforhold for flere generasjoner siden belyses. Dermed oppleves det også som mer berikende enn forvirrende at tekstene er skrevet vekselsvis på bokmål og nynorsk, og at skribentene har ulik «distanse» til kvinnen de portretterer. Mens en av forfatterne eksempelvis velger å konstruere tenkte replikkvekslinger på bredt østlandsmål, har en annen en mer historiefaglig tradisjonell tilnærming til gjengivelsen av bestemorens livsløp.

Boken innledes med en artikkel av en historiker om kvinneliv generelt for hundre år siden, og den avsluttes med at en sosiolog og en statsviter analyserer den politiske utviklingen som kvinnestemmeretten åpnet for. Disse bidragene belyser på et generelt plan det som livsberetningene viser på mikronivå. Det individuelle kobles dermed til det allmenne. Dette leder de to redaktørene fram til spørsmålet som boken avsluttes med: «Er vi der nå?» Eller sagt med andre ord: Er det etter hundre år med like politiske rettigheter for kvinner og menn blitt reell likestilling i samfunnet vårt?

Publisert: