Dystert utsnitt fra hverdagen under Maos kulturrevolusjon

«Ett sekunds lykke» er en langsom, hjerteskjærende film fra 70-tallets Kina, hvor nudler og kino var de undertryktes brød og sirkus.

En mystisk mann, en foreldreløs jente og en filmrull på avveie er sentrale ingredienser i «Ett sekunds lykke».
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Ett sekunds lykke

Skuespillere: Haocun Liu, Yi Zhang, Wei Fan
Sjanger: Drama. Regi: Yimou Zhang. Nasjonalitet: Kina. Aldersgrense: 9 år. Språk: kinesisk. Produksjonsår: 2021.

Det er kanskje ikke så overraskende, men like fullt interessant, at regissør Yimou Zhangs nyeste film «Ett sekunds lykke» ifølge film- og tv-magasinet Rushprint ikke slapp uforandret igjennom sensuren i hjemlandet. I innsalget skildres den blant annet som en hyllest til filmens magi, men dette er virkelig ingen feelgood-film på noen måte. Derimot gir den et tankevekkende og opprørende bilde av hvor lite enkeltmennesket var verd i det kinesiske samfunnet under Maos kulturrevolusjon. Og av hvordan kulturelle produkter, film i dette tilfellet, ble brukt som statlig propaganda. Ikke minst derfor er det jo herlig ironisk om det faktisk er sånn at den originale versjonen måtte klippes til litt før den kunne sendes ut på markedet.

Filmens hovedperson er en mann som tilsynelatende uten foranledning stopper ei jente som har stjålet en filmrull, for så å begi seg ut på en lang og tøff tur gjennom ørkenen for å få levert den til kinoen hvor den etter planen skulle blitt vist. Både mannen og jenta har sine grunner til å ville ha tak i filmrullen, og det oppstår etter hvert et slags bånd mellom dem.

De to befinner seg på hver sin måte nederst på rangstigen i samfunnet, og det er interessant å se hva det betyr i en virkelighet hvor alle prøver å innynde seg hos myndighetene og samtidig er livredde for å trå feil.

Mye av handlingen foregår i en nedslitt bygdekino, både foran og bak lerretet. Der samles folk som er standsmessig kledd i anonyme blå- og beigetoner for å se de samme svart-hvitt-filmene igjen og igjen. Den indre og ytre tristessen er påtakelig, og observasjonene av hvordan de som er nest nederst på rangstigen tråkker på de aller nederste, er skarpt og usentimentalt formidlet.

Zhang tar seg også god tid til å skildre hovedpersonenes ordknappe ferd gjennom ørkenen. De storslåtte landskapsbildene skaper en flott kontrast til trengselen i kinoen, og en flott ramme rundt det ambivalente forholdet de to etter hvert utvikler. Effekten blir bare sterkere når hovedpersonenes personlige historier gradvis avsløres. Her skal det ikke røpes hva disse historiene inneholder - annet enn at de er hjerteskjærende hver på sine måter. Og ikke minst er de resultater av en feilslått og menneskefiendtlig politikk.

Publisert: