Suveren pianomann med blå sjel og såre sanger

Ti sanger om hva som har skjedd siden forrige plate.

Publisert: Publisert:

Leif Vollebekk skildrer kjærligheten som kom og gikk. Foto: Secret City

Grade: 5 of 6 stars

Leif Vollebekk: «New ways» (Secret City/Playground)

Leif Vollebekk er et resultat av norskkanadiske og franskkanadiske gener, og Montreal-artisten er framme ved album nummer fire.

Gjennombruddet kom med forrige album, «Twin solitude», og sanger han brukte til å betrakte seg selv. Resultatet var vemodig, melankolsk og vakkert.

Ting begynte å skje rundt Vollebekk, og de skjedde så raskt at han bestemte seg for å ta notater som ble til sanger. Oppfølgeren er soundtracket til hans eget liv, inspirert av en linje fra Leonard Cohen-sangen «Famous blue raincoat»: I hope you're keeping some kind of record.

Dermed er det også blitt en plate om kjærlighet funnet og tapt. Oppbruddsalbum er en vanlig øvelse for artister, men Vollebekk har på dette viset laget en ny vri.

Innholdet kan egentlig oppsummeres med noen få ord fra «Never be back»:

She's my woman

And she loved me so fine

She'll never be back

Den fine pianoballaden «Phaedrus» sier det omtrent på samme måte:

The way that it was

Is it the way it should be

Tittelen på sangen har han lånt fra den gamle greker Platon, som i en dialog lar Faidros referere en tale om kjærlighet.

Foto: Secret City

Et annet navn som dukker opp, er den franske skuespilleren Julie Delpy i «Transatlantic flight». Sangen er et resultat av å ha sett Richard Linklaters film «Before sunrise»: Before sunrise I'm dazed and confused, just like Julie Delpy.

Sangen varer nesten sju minutter for å la deg få tid til å oppleve nyansene, som i nevnte Linklater-film. Vollebekk lager flotte sanger av det han opplever, og han stopper ikke der: Blåfargen i videoen til sistnevnte sang er resultatet av å skue ut over havet i California på sene kvelder.

«I’m not your lover» har en av de såreste tekstene du kan tenke deg om et forhold som er slutt. I en bruktbutikk ser han jakka han ga henne:

See the lights now that

I’m getting to the city

Drifting in thrift store I see

Something pretty

I see a jacket I’d wear

‘Til I gave it to you

I’m not your lover anymore

Oppbruddstemaet går igjen på det meste av platen.

I really fell hard for you baby, I won’t fall for that again, synger han i «Blood brother».

Innimellom er han mer direkte i skildringene, som i «Never be back»: Hot sweat in August, no condoms that time. Said don't come inside me. It shattered my mind.

Han avsluttet forrige plate med nydelige «Rest». Denne gang gjemmer han også noe av det beste til slutt. «Apalachee Plain» er lett å nynne med på når Vollebekk etter alle sangene om at forholdet er over, forsiktig spør:

Is it wrong

To call your name

Once again

Han lar platen tone ut med – av alle ting – litt amatørmessig jodling.

Et munnspill dukker også opp, men ellers greier han seg i stor grad med piano og gitar. Olivier Fairfield (Timber Timbre) og Homer Steinweiss (The Dap-Kings, Amy Winehouse) tar seg av trommene. Angie McMahon korer varsomt.

En gang i tiden ønsket Vollebekk å lyde som Neil Young eller Bob Dylan, inntil han ga opp forsøket. Han er isteden blitt en særpreget pianomann med blå sjel som lager sanger jeg ikke går lei av, uansett hvor mange ganger jeg spiller dem.

Beste spor: «Hot tears», «Transatlantic fight», «I’m not your lover», «Apalachee Plain».

Publisert: