Haltende tidsreise

Var egentlig alt bedre før? Det prøver hovedpersonen i «Den skjønne tiden» å finne utav, i en noe rotete og ujevn film.

Publisert: Publisert:

Victor (Daniel Auteuil) reiser tilbake til 70-tallet i «Den skjønne tiden».

Den skjønne tiden

Skuespillere: Daniel Auteuil, Guillaume Canet, Doria Tillier. Sjanger: Komedie / Drama / Romantikk. Regi: Nicolas Bedos. Frankrike, 2019. Aldersgrense: 12 år.

Grade: 3 of 6 stars

Når man ser fransk film kan man fort få et inntrykk av at utroskap er like dagligdags som å gå på kafé i det landet. Her er enda en film om kjærlighetsforhold som både knirker og brister, men hvor de involverte går noen ganske spesielle omveier for å reparere det hele.

Det eldre ekteparet Victor og Marianne har vokst fra hverandre. Det vil si, ny teknologi har vokst opp som en vegg mellom dem. Mens Marianne omfavner nyvinningene og utnytter dem i sin psykologpraksis, mister avistegneren Victor jobben og irriterer seg over at folk ikke leser bøker og papiraviser lenger. Det fører tydeligvis til at hun blir såpass lei av ham at hun bytter ham ut med en fyr som etter hvert irriterer henne like mye som ham hun opprinnelig hadde.

Man kunne kanskje forventet at et oppegående menneske som Marianne ville visst hvordan det med gresset på de ulike sidene av gjerdet fungerte, men ok. Hun blir uansett en slags bifigur i sin egen historie, for ektemannen bestemmer seg for å slå til på et tilbud om å bli hovedpersonen i et privat skuespill, i en slags «Westworld»-stil. I stedet for å gå på middag med Marie Antoinette, Hitler eller Hemingway, slik andre har valgt før ham, vil Victor reise tilbake i sin egen historie, til den dagen i 1974 da han møtte kona for første gang.

Mannen som arrangerer disse skuespillene har sine egne motivasjoner for å gi Victor denne gaven, og engasjerer sin egen eks-kjæreste til å spille den unge Marianne. Det fører til drama på kryss og tvers, ikke minst fordi alle de involverte oppfører seg som umodne tenåringer som elsker hverandre den ene dagen og hater hverandre den neste.

Det kan godt hende at regissør Nicolas Bedos har et eller annet dypere budskap på hjertet, men det er i så fall vanskelig å få øye på. I stedet ender han opp med en litt rotete historie som aldri blir verken morsom eller spesielt romantisk.

Publisert: