Murakami om malerkunst, musikk og metafysikk

BOK: En svakt komponert kunstnerfortelling der hangen til mystifisering skjemmer.

Publisert: Publisert:

Haruki Murakami har fått mye kritikerros for sin nye roman, men Aftenbladets anmelder har litt flere kritiske merknader til «Drapet på kommandanten». Foto: Pax forlag

  • Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker

Grade: 4 out of 6 stars

Haruki Murakami: Drapet på kommandanten Bok. Roman. 1 Oversatt fra japansk av Ika Kaminka og Yngve John Larsen. 408 sider. Pax.

Den som er bokanmelder, f.eks. i Aftenbladet, må sjølsagt våge å stole på egne vurderinger og komme med kritiske kommentarer, også om de gjelder japanske Haruki Murakami (f.1949), den bestselgende kultforfatteren som hyppig ble nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur før metoo-kampanjen og intern personstrid førte til foreløpig kollaps for arbeidet til Svenska Akademien.

For første del av hans 14. roman, «Drapet på kommandanten», er ikke noe briljant mesterverk som bare innbyr til kritikerros. Teksten prater ofte for mye, utsier for lite, og den punkterer tidvis spenningen i historien på uheldig vis.

Det dreier seg om en tilbakeskuende jeg-fortelling der en navnløs, 36-årig portrettmaler fra Tokyo bretter ut livet sitt. Etter å ha blitt dumpet av kona Yuzu, en arkitekt som trolig skaffet seg en elsker og derfor ville ut av ekteskapet etter seks års samliv, leier han et avsidesliggende hus i det japanske innlandet. I dette rurale miljøet utspiller mesteparten av handlingen seg.

Noe av dramatikken i malerens liv knytter seg til det brutte ekteskapet. Men først på side 379 - etter å ha bodd flere måneder alene, uten kontakt med Yuzu, henne han kaller sitt livs store kjærlighet - mottar han en rekommandert sending med skilsmissepapirene. Dersom du skulle være spent på hvordan det går videre etter at han fyller ut papirene og sender dem i retur, har fortelleren allerede røpet det på side 9. Et lite lurt komposisjonsgrep, spør noen meg.

Ellers innleder maleren som aldri var utro mens han var gift, snart et forhold til to gifte kvinner han møter mens han er tegnelærer på en lokal kulturskole, og i tillegg har han sporadisk, heftig sex med en kvinne han ikke kjenner. Enkelte av samleiescenene er såpass råe og frisinna i tonen, med mange tabuord, at de har en pornografisk klang. Særlig påfallende er malerens fetisjaktige fascinasjon av små kvinnebryst og harde brystvorter. Her er det nakne, skamløse kropper og ikke kjærlighetssøkende sjeler som teller. Applaus fra feministisk hold kan utelukkes.

Mest energi legger fortelleren i skildringen av egen malerkunst og i tolkningen av andres verk. Vi hører bl.a. om hvordan hovedkarakteren midt i en kreativ krise, uventet og mot klekkelig betaling, distanserer seg fra den teknikken han dyrket som kommersiell portrettmaler ved å påta seg å male 54-årige Wataru Menshiki, en styrtrik, mystisk nabo som holder til i en praktfull glassvilla, der han med en avansert kikkert spionerer på en 13 år gammel jente som kanskje er datteren hans, og som får maleren til å tenke på sin egen døde lillesøster.

Den estetisk orienterte rapporten om hvordan portrettet av den ensomme, uutgrunnelige kapitalisten vokser fram er mesterlig i all sin intensitet, samtidig som Menshiki-innslaget vekker assosiasjoner til F. Scott Fitzgeralds klassiker «The Great Gatsby», en roman Haruki Murakami sjøl har oversatt til japansk.

I det hele tatt – her står vi overfor en dikter som gjerne nytter åpne eller mer skjulte referanser til ulike kunstarter, til klassiske japanske malere og van Gogh, til filmskaperne Akira Kurosawa og David Lynch, til Franz Kafka, Edgar Allan Poe, ridder Blåskjegg og Lewis Carroll.

Men mest sentralt står denne gangen de mange musikkallusjonene, da gjerne koplet til billedkunst. Som når fortelleren på loftet i huset han leier, finner maleriet «Drapet på kommandanten» som den tidligere huseieren, en berømt, (men fiktiv) nihongamaler, med studieopphold i nazistenes Wien på 30-tallet, har stuet bort. Det er inspirert av åpningsscenen i Mozarts «Don Giovanni», en av mange operareferanser som systematisk forplanter seg gjennom teksten, parallelt med bl.a. gjentatte henspillinger på jazzpianisten Thelonious Monk.

Mye av dette kunnskapsstoffet er engasjert og effektivt formidlet. Større problemer har jeg når fortelleren strør om seg med bisarre magisk-mystiske elementer i pakt med kjerneutsagnet: «Det finnes jo andre virkeligheter enn den vi kan se.» Kommandanten stiger ut av nihongamalerens bilde og blir en miniatyrmumie – eller idé - bare fortelleren kan se og kommunisere med. En krakk rører seg uten en påvisbar grunn. Bjeller begynner å klinge svakt og vedvarende midt på natta, en (buddhistisk) bjellestav åpenbarer seg under en steinrøys i skogen. Her skapes dessverre et metafysisk, sært «univers som lå flere lysår fra virkeligheten» slik maleren prøver å fange den gjennom blikket.

Oversetterne ser ut til å ha gjort en solid jobb, men trykkfeilene er mange.

Publisert: