Skitten sommerlyd

Gitarlyden er stekt i sola, men angsten lurer i bakgrunnen.

Publisert: Publisert:

Australske Body Type har satt sammen sine to første ep-er til et album.

  • Geir Flatøe
    Journalist
Grade: 5 of 6 stars

Body Type: «EP 1 & EP 2» (Partisan/Border)

Scuzzzzzzz, oppgir Body Type sjangeren til å være på sin Facebook-side. Scuzz-rock er en undersjanger av en undersjanger av en undersjanger av en...

Vi kan starte med rock. Derfra går vi til pønk og videre til no wave som utviklet seg til noise-rock; pønk med en ekstra dose tenåringsangst, forvrengt gitarspill og gjennomtrengende lyd. Sonic Youth var bandet som satte standaren, men ikke alle fulgte denne.

Dermed er vi framme ved scuzz-rock, en mer teatralsk undergruppe av noise-rock. Scuzz kan oversettes med skitten, og gitarlyden går ofte i den retning. 80-tallsband som Pussy Galore og Butthole Surfers var toneangivende.

Australia kan skilte med en rekke scuzz-band, kanskje takket være innflytelsen til The Scientists fra Perth, dannet i 1978. På nettstedet Last.fm nevnes både Venom P. Stinger, Cuntz, Feedtime, Lubricated Goat og Circle Pit.

Ikke alle bandnavnene er like stuerene, men det hører med. Body Type er i så måte ganske finslige, og musikken er ikke så altfor provoserende. Tøffe er de likevel.

Bandet består av Sophie McComish (gitar, vokal), Annabel Blackman (gitar, vokal), Georgia Wilkinson-Derums (bass, vokal) og trommis Cecil Coleman. De har to ep-er ute, og disse settes nå sammen til et album med tanke på det europeiske markedet.

Body Type åpner med «Ludlow (Do you belive in karma)»:

Do you believe in karma?

Do ya? Do ya?

I reckon it’s got something on you, yeah

Snøen laver ned i New York, det er iskaldt og hun savner kjæresten som ikke er av den trofaste typen. My common sense is an accident, er en setning som blir hengende igjen. Dette er bandets første låt, her i en nyere versjon.

Scuzz er altså ordet, men det går fint an å kalle det skranglete garasjerock med solvarm, australsk gitarlyd. Påfølgende «Palms» går i samme lei, og her utnyttes det til fulle at bandet har flere vokalister.

«Teeth» er kompakt truende og åpner med trommer som maner til strid.

«Dry grass» handler om forstedene: Can’t see the sea anymore for the modern palace estates. En lys låt med en flat vokal som antyder at ikke alt er som det skal være.

«Silver» er en sang om at alt er forgjengelig; selv om man er ung, venter alderdommen. Ikke så oppløftende, men igjen et kutt som lyder like uanstrengt som det er stilig.

«Arrow» er et musikalsk nikk til The Scientists, og de repeterende basslinjene mykes opp med gitarskrangling og harmonier. Snakker vi først om standard-settende band, skal vi ikke glemme at det var noe som het Velvet Underground.

Dermed er vi ferdig med ep nummer én. De fortsetter omtrent der de slapp på nummer to, men med et noe hardere preg på «Stingray». Mer jagende og masete.

Til gjengjeld følger de opp med «Free to air», deres mest tilbakelente sang med akustisk åpning og luftig fortsettelse.

«UMA» åpner med bass og vokal, før resten faller inn. I likhet med «Free to air» er det en sammensatt sang som viser utviklingen fra fjorårets ep til årets.

«Insomnia» og avslutningen «Sad wax» mangler derimot denne variasjonen og blir for ensformige. De smaker av fyllmassen man ofte finner på slutten av en ep, men Body Type er bra likevel.

De spiller australsk rock slik australsk rock skal lyde.

Beste spor: «Ludlow (Do you believe in karma)», «Palms», «Arrow», «Free to air», «UMA».

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Gjestfriheten overfor bobilturister varierer, men et sted skiller seg ut som klart best

  2. Kafé i Sirdal legger ned driften

  3. Dagen før dette bildet ble tatt, fikk Anne Marit og Terje dødsdommen

  4. Vil beholde 110 km/t i Rogfast: - Kan ikke spare oss til fant

  5. Skulle landet på Sola forrige uke: Nå har New York times skrevet om nordmannens spesielle reise

  6. «Donald Trump nekter å bli med i en eksklusiv klubb som vil ha ham som medlem»

  1. Anmeldelse
  2. Plateanmeldelse