Et utro beist av en mann

BOK: Stilstudie i romankomposisjon, språksikkerhet og effektiv fortellerteknikk.

Publisert: Publisert:

Per Schreiner har skrevet seg inn i samtidslitteraturens fornemste selskap med romanen «Beistet», mener Aftenbladets anmelder. Foto: Paal Audestad

  • Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 5 out of 6 stars

Per Schreiner: Beistet. Roman. 87 sider. Tiden.

Allerede i debuten, «Min fars fem bad» (2015) markerte Per Schreiner (f. 1965) seg som en særpreget forfatter. Med en knapp, underfundig stil, der det kjølig observerende og nøkternt konstaterende blandes sammen med mollstemt humor og en muligens noe resignert grunntone, er det noe annerledes og unorsk ved Schreiners fascinerende teknikk og tekstunivers, han likner simpelthen ingen annen.

Dostojevskij sier et sted at det er umoralsk av et menneske å bli eldre enn førti år, og disse lett lutende middelaldrende menn som Schreiner så treffende skildrer, synes å ligge under for en tilsvarende skylderkjennelse. I «Beistet» er det reklamemannen Knut det handler om, som over natten går fra det ryddige og respektable til det primitive og driftsstyrte. Vanligvis tilbringer han dagene sammen med menn som skiller seg og får yngre koner fordi deres gamle koner «begynner å bli skrukkete», men under en løpetur i skogen blir han bitt av et dyr, og dagen etter innledes forvandlingen. Han får små nupper på halsen, hans fysiognomi endrer seg, luktesansen forsterkes, muskelstyrken øker og en voldsom hunger hjemsøker ham.

Beistet våkner

Verken hans kone eller barn synes å reagere på det, ikke naboene og kollegene heller. Faren hans sier han må ta te med honning, «det eneste som hjelper». Men da Knut på vei hjem fra jobb fortærer et kilo rå indrefilet, aner man at det nok skal litt mer til enn en kopp te for å kurere dette.

Han har definitivt skrevet seg inn i samtidslitteraturens fornemste selskap.

Forvandlingen inntrer gradvis, parallelt med endringer i nabolaget og ekteskapet. Knut har sagt seg villig til å bli med kona til samlivsterapeut og han stiller opp i et slags dugnadsvaktlag fordi nabolaget har vært plaget av innbrudd og tyverier den senere tiden. Når han så en natt med dyrisk råskap går løs på en av de antatte gjerningsmennene, står det klart for oss at han bokstavelig talt er i ferd med å bli til dette beistet som innvarsles i tittelen.

På dagtid forholder han seg stadig mer distansert og likegyldig til omgivelsene og gjøremålene, og om natten er han som et rovdyr, en jeger. Som formgiver i reklamebyrå er han naturligvis kjent med fontmaker Eric Gill, hvis bursdag de feirer hvert år i byrået, også han noe av et beist og en grotesk, incestuøs seksualforbryter. På en firmafest drikker Knut seg fra sans og samling og er utro uten anger. Om hans fremtoning ikke likner dyrets, er han fortært av sine instinkter og utvikler en stadig mer bestialsk atferd, der det aldri er langt mellom raseriet, gråten og volden. Det er som om sivilisasjonen er tatt ut av ham og naturen gjeninnsatt i ham.

Under den respektable overflaten...

På omslaget står det at «Beistet» er litt som Mary Shelley (Frankenstein) og litt som Wes Craven (Freddy Krueger), men det er kanskje like nærliggende å peke på Kafkas Gregor Samsa og Stevensons Dr. Jekyl and Mr. Hyde, eller for den saks skyld Meyrinks Golem, som Kafka etter sigende skal ha latt seg inspirere av. Disse allegoriske fortellingene har ofte blitt tolket i retning av isolasjon og fremmedfrykt, Stevenson leses som en allegori over menneskets iboende dualisme, og Meyrinks Golem forstås gjerne som en manifestasjon av en kollektiv psyke, som et helt samfunns «selv», i Meyrinks tilfelle den jødiske ghettoen i Praha.

Jeg leser Schreiner som en allegori over det dyret som tross alt ulmer under den flegmatiske og respektable overflaten til enhver middelaldrende mann. Men så har man jo alltid den langt kjedeligere muligheten at dette ikke skal tolkes i det hele tatt. Sikkert er det i hvert fall at Schreiner igjen har levert en overbevisende og høyst leseverdig roman. Det må nå trygt kunne hevdes at han definitivt har skrevet seg inn i samtidslitteraturens fornemste selskap.

Publisert: