Barndommens dunkle drømmer

UTSTILLING: Kjetil Finne er en svært dyktig tegnekunstner som behersker den tekniske siden så godt at det her blir et glimrende sammenfall mellom form og innhold.

Publisert: Publisert:

Utstnitt av Kjetil Finnes tegning «I mørket», fra 2019. Foto: Trond Borgen.

  • Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Grade: 5 out of 6 stars

Sandnes kunstforening: Kjetil Finne, Rekonstruert barndom, tegning. T.o.m. 13. oktober.

Mørket senker seg, langsomt, i de fire seriene med tegninger som Kjetil Finne nå viser i Sandnes kunstforening. Det skjer både gjennom den enkle, men effektive bruken av blyantens gråtoner og gjennom motivenes underlige ugjennomtrengelighet. Vi ser alle billedelementene tydelig nok; likevel gir de ingen umiddelbar mening eller sammenheng.

«Rekonstruert barndom» kaller han utstillingen; den består av små formater i oval form – det er som om vi ser på gamle familiefotografier, gjenfunnet etter mange års støv fra flere slektsledd, eller tilfeldig plukket opp i antikvitetsbutikk eller på loppemarked: hvem var disse menneskene? Hvilke historier gjemmer seg bak disse skikkelsene, ansiktene, interiørene?

Kjetil Finne, «I mørket», tegning 2019. Foto: Trond Borgen.

Den tapte tid

Finne gir ingen åpenbare svar; tilsynelatende forteller han om egen barndom, om møysommeligheten med å rekonstruere erindrede fragmenter i ferd med å svinne hen bak glemselens slør. Men når han slik er på sporet av den tapte tid, er det helt uten madeleinekaker eller andre søtsaker: gråtonene og billedkomposisjonene antyder en klaustrofobisk verden uten særlige gleder. Rommet lukker seg om disse figurene, ikke ulikt det vi så i hans store tegneutstilling i Skur2 i 2017 – men forskjellen er likevel markert.

I 2017 viste han til dels store formater under tittelen «Konstruerte minner» – springende, snublende, fallende skikkelser i en frosset verden hvor tiden syntes å stå helt stille. I forhold til disse er de nye tegningene som miniatyrer å regne, og stillheten er annerledes, med figurer som på ett plan spiller en slags forutbestemt rolle, men uten å være aktive; for de synes å ha resignert i sine små, grå billedrom.

Kjetil Finne, «Holocaust», tegning 2019. Foto: Trond Borgen.

Resultatet er en stille melankoli, et gråhetens dukketeater som isolerer skikkelsene i en særegen drømmeverden. Når Finne slik ser tilbake på barndommen, er det gjennom fire serier med fiksérbilder, om jeg kan driste meg til å bruke dette begrepet i en løs, metaforisk mening – altså motiver som bare tilsynelatende er entydige, men som inneholder andre elementer som er skjult av kunstneren og som betrakteren må lete etter. Kabalen går likevel ikke opp, for Finne har skjult disse andre innholdselementene så godt at det er tegningenes enigmatiske karakter som blir stående. Vi leter, men vi finner ikke, om vi ser etter rent logiske sammenhenger.

Fiksjon

For jeg oppdager nok av snubletråder der jeg går gjennom utstillingen. Den tydeligste dukker opp allerede i det første bildets tittel: «Luisa Rasponi ---- min mor». Hun var en italiensk adelsdame på 1800-tallet, fra en familie med røttene i Ravenna og med forbindelser til Napoleon; og når jeg sjekker opplysningene i Norsk kunstnerleksikon, finner jeg (selvsagt) et annet, norsk navn på kunstnerens mor.

Kjetil Finne, «Luisa Rasponi ---- min mor», tegning 2019. Foto: Trond Borgen.

Så handler Finnes rekonstruerte barndom ikke uten videre om selvbiografiske elementer, selv om slike nok også kan skjule seg bak skildringen av en barndom hvor de trygge brikkene ikke er helt på plass, og hvor forholdet mellom motivenes figurer kan virke tvetydig. Finnes rekonstruerte barndom gir oss en imaginær verden, den er en fiksjon som rommer både personlige minner og brokker fra europeisk historie, som i «Holocaust»-tegningen – elementer som har sunket ned i en underbevissthet som både er privat og kollektiv.

Følsomt utført er motivene med den lille gutten som står foran en slags ruin av en stol, helt ubrukelig til å sitte i. Det er en inntrengende skildring av et barns lille verden, som går fra lyset til mørket i løpet av «Serie I». Melankolien setter seg og slipper ikke taket.

Den italienske adelsmoren er vakkert tegnet, og det kan se ut som om hun også dukker opp i holocaust-motivet, her utsatt for stilisert vold fra en soldat frosset i en dukketeaterpositur. Gli langsomt fra bilde til bilde, og du vil oppleve utstillingen som en dunkel drømmesekvens, hvor hver enkeltscene ikke gir noen logisk mening, men hvor helheten oppleves som sterk, teknisk, innholdsmessig og ikke minst kunstnerisk. Kjetil Finne er en svært dyktig tegnekunstner som behersker den tekniske siden så godt at det her blir et glimrende sammenfall mellom form og innhold.

Publisert: