Nevrotiske sjølplagere

ROMAN: Masete og klaustrofobisk om umake britiske familiers delte riviera-sommerferie med fristerinnen i midten.

Publisert: Publisert:

  • Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 4 out of 6 stars

Deborah Levy: Svømme hjem. Roman. 174 sider oversatt av Anne Cathrine Wollebæk. Solum Bokvennen.

Mange vil nok ha glede av å lese om de personene og konfliktene som utgjør plottet i Deborah Levys (1959, debut 1986) siste roman på norsk, men de ville nok betakke seg for å være i deres selskap så lenge som den uka handlinga utspiller seg over. Når en uinvitert gjest bryter inn, holder heller ikke alle personene ut verken seg sjøl eller selskapet de feriedagene de har booket sammen.

Hvis det ikke var for at forfatteren trengte dem til et misantropisk plott, er det vanskelig å forstå at de britiske ekteparene Joe og Isabel, Mitchell og Laura skulle ønske å tilbringe sommerferien sammen i et leid hus med svømmebasseng og assistent på den franske rivieraen. Joe Jacobs, JJJ, som han ynder å kalle seg, Jozef Nowogrodzki av polsk fødsel, er en feiret poet. Den såkalte vennen Mitchell refererer helst til ham som «rasshøl-poeten».

Joes kone, Isabel, er en kjent krigsjournalist, som tilbringer så mye av tida si på krigsarenaer at hun ikke har grep om den hjemlige, der Joe stort sett er alene med dattera deres, Nina, 14 år. Isabel er i ferd med å forlate Joe for godt. Mitchell og Laura er i ferd med å forlate alt, sammen med butikken deres som er på vei til namsmannen.

Midt oppi det hele har de så dratt til et glovarmt syd-Frankrike med Nina som gissel, den eneste vennlige, åpne og kjærlige, «normale», i hele dette menasjeriet, som får fullstendig preg av galehus når den hemningsløse botanikeren Kitty med grønne fingre og negler inkluderes. Hun simpelthen elsker Joes poesi og har selv drømmer om å bli poet; først må bare Joe lese og kommentere det ene diktet hun har skrevet. Resten kan du tenke deg sjøl, som vi sa.

Hele atmosfæren er klaustrofobisk, de voksne er utilpass knudrete og bitchy, og det må nesten gå som det går, og som Levy i detalj og tredje person skildrer gjennom mesteparten av romanen. Til slutt, på kunstig påhengte tre sider beskriver Nina 17 år senere i jeg-form hvordan det gikk med henne og hva hun har lært. Man kan trygt si at det ikke er bare-bare for noen «å dra hjem og begynne å etterlikne den hun var før». Heller ikke vil leseren tro at «henrykt nybegynner var det beste noen kunne være i livet». Å «Svømme hjem» var litt av en prøvelse.

Publisert: