Minnes ikke bare med kjærlighet

BOK: Maurflittig multikunstner setter punktum for unikt gigantprosjekt.

Etter seks bind er Ketil Bjørnstad i mål med sitt gigantprosjekt «Verden som var min».
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Ketil Bjørnstad: Verden som var min. Siste tiåret. Roman. 803 sider. Aschehoug.

Som musiker debuterte Ketil Bjørnstad (1952) med Filharmonien i 1969, mens forfatterdebuten fant sted med diktsamlingen «Alene ut» i 1972. Pr. nå teller forfatterskapet iflg. Wikipedia 51 titler innen ulike sjangrer, mens diskografien omfatter 71 plater spent ut mellom klassisk musikk, jazz, rock, pop og viser. Som komponist, utøvende musiker og dikter har Ketil Bjørnstad holdt et tempo som ingen norsk multikunstnerkollega er i nærheten av. Uavlatelig har han skrevet musikk til egne eller andre forfatteres tekster, gitt ut stadig nye, voluminøse romaner og foretatt utallige reiser både i Norge og utenlands. Slik sett er det ikke rart at han i år skriver om stress og livstruende hjerteflimmer.

Når han nå har fullført romansyklusen «Verden som var min», med den Olle Adolphson-alluderende undertittelen «Historien om et liv. Historien om en tid», er det lett å fastslå at Aschehoug, som i første omgang takket nei til mammutprosjektet, tok en klok avgjørelse da man raskt omstøtte refusjonen fattet av forfatterens hovedkonsulent og satset på en romansekstett der målet er «Å minnes med kjærlighet», i et «klart og tydelig» språk, «uten antydninger som dirrer mellom linjene og gjør teksten til noe nesten ugripbart».

De seks erindringsbøkene teller 4789 sider, dekker tidsrommet fra 1960 til nyttårsaften 2019, har hittil solgt i 175 000 eksemplarer og er alle bygd opp på samme vis. Samtidig som forfatteren vekselvis kaller seg «jeg», «han» eller «Bjørnstad-gutten» og framstillingen holdes i historisk presens, behandles hvert år separat, i kronologisk rekkefølge, fra 1960 til og med 2019, riktignok med mange tilbakeblikk underveis – f.eks. til Steinerskole-tida eller andre sentrale kapitler i hans livshistorie. For målet er ikke bare å avdekke egne, individuelle erfaringer i romanform, med «frihet til å skape replikker, scener, subjektive betraktninger». Like viktig blir det å veve opplevelser i intimsfæren sammen med viktige nasjonale og globale begivenheter. Dette samspillet mellom den lille og den store verden, mellom det personlige og leksikalske, er åpenbart et fortellergrep som mange lesere har satt pris på. 

Gjennomgående står Ketil Bjørnstad fram som et «dannet», raust menneske med mer ros enn kritikk på dikterprogrammet. Vakre, varme, tenksomme ord tilegnes moren og faren, feministen og antimilitaristen, som begge dør i dette bindet uten at noe knausgårdsk fadermord finner sted. Ingen kan heller være i tvil om at Ketil Bjørnstad elsker hustruen C. og den kinesisk fødte datteren F. Sin første hustru – som han bodde sammen med på Sandøya i 16 år, og som han svek – kaller han bare «den andre», siden hun har bedt om ikke å bli navngitt.

I kjent stil viser teksten til hundrevis av forfattere, musikere, komponister, dirigenter, lydteknikere, malere, filmskapere, venner, idrettsstjerner, politikere (osv., osv.). Det hender at denne hektiske oppramsingen minner om klassisk, poserende namedropping, men på sitt beste kaster alle referansene lys både over Ketil Bjørnstads eget kunstnerskap og sentrale strømninger i tida.

Som i tidligere bøker vies flyulykker, naturkatastrofer, politisk uro og død bred plass. I år dveles det dessuten ved klimasaken, religiøs eller politisk terrorisme, katolske presters sexovergrep og Me too-bevegelsens angrep på en ekkel mannskultur som Ketil Bjørnstad selv i årevis har tematisert, f.eks. i romanen «Villa Europa» (1992). Kritisk lys rettes ellers, med rette, mot USA, Nato, Vestens ensidige Russlands-hets og norsk utenrikspolitikk. Irak, Afghanistan, Libya og Ukraina, Jens Stoltenberg, Arne Treholt, Frode Berg, Julian Assange, seks F-16-fly, 657 bomber og Edward Snowden blir her sentrale peilepunkt.

Så denne boka er definitivt mer enn milde kjærtegn, diverse helte-portretter, ukritiske utgreiinger om kunstnere Ketil Bjørnstad er blitt inspirert av eller har samarbeidet med. Han har sine hatobjekter og forklarer hvorfor. Med passe aggressive ord – og ikke uten underholdningsverdi – går han løs på kritikerne Cathrine Krøger, Ane Farsethås, Espen Søbye og Morten A. Strøknes som har tillatt seg å slakte – ja, gjett hvem. Ellers utnevnes «kulturkjerring»-dikteren Tomas Espedal til den fremste representanten for bergensarrogansen, mens «Morgenbladet» i polemikeren Ketil Bjørnstads munn blir et skjellsord, utformet som avisa jo er av «sjikanens riddere», elitistiske jålebukker som siterer Adorno, Benjamin, Barthes eller Derrida og slakter hver gang sjansen byr seg. Mange vil trolig kunne humre over hans karaktermord på den notorisk slemme, pompøse, urimelige Morgenblad-anmelderen Bernhard Ellefsen som selv ikke tåler kritikk når han settes på prøve.

Selv om man nok kan pirke på enkelte feilskrevne navn og manglende språklig stringens – «Siste tiåret» er en leseverdig avslutning på en ambisiøs, mangfoldig, systematisk komponert romansyklus med mange kvaliteter. 

Publisert:
  1. Anmeldelse
  2. Bokanmeldelse
  3. Litteratur
  4. Roman

Mest lest akkurat nå

  1. KrF-politiker i Egersund: – Jeg fatter ikke at biskop, stats­forvalter og fylkes­kommunen er negativ til dette

  2. Den tidligere fotball­proffen kjører ti timer for å se datteren spille for Sand­viken

  3. Se hvor mye det har snødd i Sirdal

  4. Ny skade for Haaland – uaktuell for landskampene

  5. Storbritannias dronning på sykehus

  6. Jostein (80) traff perfekt med nytt kraftverk, akkurat da strømprisene gikk til himmels