Uhyggelig? Ja, uhyggelig svakt

BOK: Noen ganger lurer jeg på om det er jeg som tar feil. For dette er vel noe av det svakeste bestselgerforfatteren noen gang har levert?

Denne artikkelen er over ett år gammel

Yrsa Sigurdardóttir.: Byttedyr. Oversatt av Sunneva Elvarsdóttir. 366 sider. Bonnier norsk forlag.

Denne islandske forfatteren er oversatt til over 30 språk, har fått flere priser og er ekstremt ujevn. Noen ganger lykkes hun svært godt, andre ganger blir det lettvint. Antakelig skriver hun for fort.

Ferske «Byttedyr» er pinlig svak. Utgangspunktet er bra nok, i alle fall for lesere med sans for det overnaturlige, som Sigurdardottir ofte roter seg inn i. Et turfølge er forsvunnet i villmarken, og et redningsteam er ute for å finne dem. Enkelt klippes historien mellom før og nå – turfølgets underlige opplevelser og redningsfolket som finner dem, en etter en, nesten avkledd, døde og stivfrosne. Innimellom går vi enda lenger tilbake i tid, og bifigurer dukker opp underveis. Alt flettes selvsagt til sammen til slutt.

Så hva er problemet?
Ikke handlingen, først og fremst.

Men språk og struktur er virkelig ille: De 366 sidene inneholder knapt en eneste scene, temposkifter finnes ikke, alt er så flatt at jeg nesten lurer på om dette først var tenkt som en idebeskrivelse, ikke en ferdig bok. Leseren får nemlig bare en rett-fram-beretning om død og fordervelse – ingen fortellergrep som skaper spenning og framdrift (utenom det enkleste av alle; kryssklippingen), ingen skildringer som gir oss vondt i magen når vi forstår at også hun, eller han, er i ferd med å dø. Bare en haug med ord som står etter hverandre – overtydelige og uten inspirasjon, uten glød, uten undertekst.

Et eksempel? De er vanskelige å finne ettersom setningene hver for seg er greie. Problemet er den ulidelige monotien, mangelen på driv og savnet av øyeblikk som står fram for leseren. Men ok, noen linjer fra et øyeblikk som burde rommet spenning og intensitet:

«En kvinne i rekken foran henne ropte ut at hun hadde funnet noe. Søket stoppet opp mens det ble undersøkt hvorvidt det bare var snakk om en stein eller noe forferdelig. Da førstnevnte viste seg å være tilfellet, gikk de i gang med å lete igjen.»

Javel?

Dette framstår som en beskrivelse av en scene som kunne fått liv. Men da måtte forfatteren skrevet den, og boken, en gang til. Minst.

Enda verre er slutten. Da gir Sigurdardottir oss 17 siders forklaring på det hele, igjen uten språklig spenst og drama. Bare en oppramsing av ord som skal gi oss svar på det meste vi lurte på – før vi igjen får et obligatorisk hint om det uforklarlige.