Pandemien ble en ulikhetsmaskin

Ingen kommer utenom politikken. Raymond Johansen forsøker ikke engang: Håndteringen av pandemien var politikk, og det var slik det måtte være.

Byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, retter kritikk mot både Solberg-regjeringen og Støre-regjeringen i sin nye bok om hvordan pandemien ble håndtert av politikerne.
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Raymond Johansen, i samarbeid med Anders Lundell:
Gjennom krisa
204 sider
Cappelen Damm

Byrådslederen i Oslo har åpenbart ikke tenkt å gjenta Arbeiderpartiets feil etter 22. juli, der det politiske elementet i terroren altfor lenge ble skjøvet til side til fordel for det nasjonale samholdet.

«Det må da være åpenbart at vår tids største krise handler om politikk», skriver han, og legger til: «Selvfølgelig var mange av våre valg styrt av medisinske og faglige vurderinger. Men når Solberg-regjeringen i lange perioder prioriterte situasjonen til vanlige folk i Norge lavere enn behovene til arbeidsgivere som var avhengig av importert arbeidskraft, var dette definitivt en politisk beslutning.»

Han vender tilbake til temaet flere ganger i løpet av boken: Store bedriftseiere med gode politiske kontakter ble lyttet til, mens små bedriftseiere, spesielt innen den store utelivsbransjen i Oslo, måtte stenge dørene igjen og igjen. Noen, som SAS, fikk fet statlig stønad som de kynisk brukte til å forverre vilkårene for de ansatte, mens eiere av små bedrifter så livsverket smuldre vekk mellom fingrene.

Etter å ha drøftet hva stengningene av skolene gjorde for de unge, og advart mot den økte ensomheten som ble utløst av nedstengningene av de sosiale møteplassene, advarer han mot at terskelen er blitt for lav for slike inngripende tiltak. Både Solberg-regjeringen og Støre-regjeringen gikk for langt, etter hans mening.

For Raymond Johansen var det overraskende å oppdage hvor ofte medienes kommentatorer så ut til å mene at politikernes jobb er å gjøre nøyaktig det fagpersonene i et direktorat eller en etat har anbefalt. For ham er politikkens oppgave å ivareta helheten, ikke bare følge diktat fra én sektor. Ble Utdanningsdirektoratet eller Kunnskapsdepartementet bedt om å vurdere tiltakene som Helsedirektoratet foreslo? Ble psykiatrien bedt om å vurdere de langsiktige konsekvensene av nedstengningene for den mentale helsen?

I en undersøkelse fra mars 2021 sa halvparten av Oslos innbyggere at de følte seg ensomme, langt flere enn i resten av landet. Så hadde de da også vært gjennom mye hardere tiltak enn andre nordmenn. Likevel brukte Høyres strateger ordføreren i Molde til å hisse til litt ekstra Oslo-hets. Selvsagt var pandemihåndteringen politikk, og ingen andre enn politikerne kan ha det totale overblikket og det endelige ansvaret.

Men boken som Raymond Johansen har skrevet, med assistanse fra Anders Lundell, er et politisk manifest som strekker seg langt ut over smittevern og vaksinediskusjoner. På litt over to hundre sider vever han inn sin egen biografi som arbeiderunge fra blokkene på Tveita, tar et oppgjør med sitt eget partis villfarelse om New Public Management, argumenterer for at partiet må være mindre arrogant og bygge bredere allianser, samtidig som han advarer kraftig både mot den tiltakende risikoaversjonen som blant annet fører til at vi får et regjeringskvartal bygget som en middelalderborg midt i Oslo, og mot utviklingen av søkkrike parallellsamfunn på Oslo Vest og i Bærum. Det er i det hele tatt en forfriskende bred og pågående politisk bok han har skrevet.
Kjernen er likevel pandemien, hvor Oslo ble hardest rammet, og derfor fikk merke virkningen bedre av både riktige og feilaktige beslutninger. Hovedbudskapet er todelt: Han ønsker å vise hvor mye politikk som ble gjennomført, forkledd som koronatiltak, og han vil argumentere for at summen av disse tiltakene ble en ulikhetsmaskin der noen grupper kom ut med store gevinster, mens andre ble varig rammet.

«Gjennom krisa» begynner som en assosiasjonsstrøm der det ikke alltid er like tydelig hvor Johansen vil hen med refleksjonene. Litt for mange ganger presiserer han hvor stor internasjonal erfaring han har. Men etter hvert vokser assosiasjonene sammen til et konsistent og offensivt politisk budskap, ikke bare på vegne av byen han leder, men også på vegne av venstresiden i Arbeiderpartiet. Den rød-grønne koalisjonen han leder i Oslo er langt mer progressiv – og mer populær – enn regjeringen, og det har han tenkt å minne partiledelsen om.

En dagbok fra lederen for landets desidert største – og hardest rammete – kommune gjennom de to årene med pandemi, ville sikkert vært interessant. Men Raymond Johansen benytter anledningen til å invitere til enda viktigere debatt der han ser pandemihåndteringen som en refleks av bredere og dypere utfordringer for samfunnet. Det ville vært en velsignelse om mine kolleger rundt om i redaksjonene tok fatt i disse store temaene, heller enn å konsentrere seg om forbigående og mindre viktige uenigheter mellom Raymond Johansen og Espen Nakstad eller Bent Høie, som han for øvrig skryter av.

Publisert: