Praktfulle hager av absurde meninger

Endelig Veneziabiennale igjen! Etter å ha blitt pandemiutsatt et år er verdens største kunstutstilling tilbake, større enn noen gang.

  • Trond Borgen
    Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Publisert: Publisert:

Hovedutstillingen, «The Milk of Dreams», viser hele 220 kunstnere, de fleste fyldig representert.

I tillegg har 85 land hver sin nasjonale paviljong, og dessuten samarbeider 30 utstillinger rundt om i Venezia mer løselig med biennalen.

Her går det fort med sju–åtte timer

Katalogen for alt dette er på 1000 sider. Legg så til alle utstillingene store kunstinstitusjoner viser parallelt, utenfor programmet – så skjønner du at her trengs minst en uke for å rekke over det vesentligste.

Men i motsetning til andre overdoser, har kunstens ingen negative bivirkninger.

Hovedutstillingen, kuratert av Cecilia Alemani, er delt mellom Giardini og Arsenale, og her går det fort med sju–åtte timer om du vil ha et minimum av fordypning.

Les også

Er det en villet politikk i Stavanger å marginalisere kunsten?

KUNST: Stavanger har en vinglete kulturpolitikk, skriver kunstkritiker Trond Borgen.

Et surrealistisk perspektiv dominerer

Tittelens drømmemelk er hentet fra en barnebok av den klassiske surrealisten Leonora Carrington, og det er nettopp et surrealistisk perspektiv som dominerer her: Drøm og fantasi hentet fra underbevissthetens irrasjonelle verden – det den franske surrealistiske forfatteren Louis Aragon beskrev som «praktfulle hager av absurde meninger, forutanelser, besettelser og forvillelse».

Les også

Kunstkonsulent fratatt opp­drag i Stavanger kommune

Kunstutvalget i Stavanger har brutt kontrakten med en kunstkonsulent.

Utstillingen spør om retten til å drømme er verdt å forsvare. Sentralt i den er kunst preget av kroppens metamorfose – hvordan drøm forvandler kroppens former like flytende som melk, hvordan tradisjonelle kjønnskategorier stadig bøyes og tøyes, og hvordan enkeltindividet og jordklodens begrensede ressurser må finne nye veier for sameksistens, utenfor kapitalismens utsugende rovdrift.

Birgit Jürgenssen (Østerrike), Å hoppe over bukken, tegning på håndlaget papir.

Feminisme

Dessuten rommer kuratorgrepet et tydelig feministisk statement: mer enn 80 prosent av kunstnerne i hovedutstillingen er kvinner, og ikke et øyeblikk savner jeg flere menn. Alemani forankrer mønstringen i et rikholdig utvalg av kvinnelige surrealistiske kunstnere (fra 1920-tallet og framover) som i dag i stor grad er glemt eller oversett; her gjenreises et vesentlig kvinnebidrag til kunsthistorien. At arven fra surrealismen fortsatt lever, er tydelig i mange av samtidskunstnerne her, som f.eks. i tegningene til østerrikske Birgit Jürgenssen, hvor kropper oppløses og svever i underlige formasjoner, og i maleriene til Célestin Faustin fra Haiti, som blander figurer fra italiensk ungrenessanse med sitt hjemlands magifylte voodoo-forestillinger. Det er ikke lenger den vestlige kunsten som dominerer; hele verden er inkludert, samtidig som kunsten også tilpasses et internasjonalt kunstmarked.

Célestin Faustin (Haiti), «Respekter kontrakten» 1981, maleri, The Milk of Dreams.

Samisk styrke

Av paviljongene er den nordiske denne gang blant de beste, nå omformet til Sápmi, med tre samiske kunstnere som presenterer den undertrykkingen av samiske rettigheter som fortsatt pågår, i regi av den norske, svenske og finske staten. Anders Sunnas store maleriinstallasjon, «Illegal Spirits of Sápmi» (Sápmis ulovlige ånder/kraft) framstiller alle juridiske prosessene og rettsakene familien hans har måttet gjennomgå for å forsvare sine rettigheter – 11.000 dokumenter er åpent tilgjengelig i hyller mellom maleriene, og den historien som fortelles her er rystende.

Les også

Nye signaler fra kul­tur­ministeren skaper uro i Stav­anger

Stavanger-politikere reagerer på nye signaler fra kulturministeren om at det ikke er tid for nye «store, prangende…

Norsk-samiske Máret Ánne Sara, som lenge har kjempet for sin brors nedarvede rett til reinsdyrhold, bl.a. med den store installasjonen av reinsdyrskaller hun satte opp foran Stortinget og som nå er innkjøpt av Nasjonalmuseet, har laget hengende installasjoner av reinsdyrsener innsatt med lukt som uttrykker henholdsvis dyrenes frykt og håp, mens vrengte reinsdyrmager henger løst i rommet, sammen med mumifiserte kalver. Dette er kunst som mer subtilt enn Sunna anklager myndighetene for ikke å ta hensyn til samenes kultur og rettigheter. Finske Pauliina Feodoroffs video av finsk avskoging av samiske områder kompletterer bildet av dagens undertrykking.

Sápmi: Máret Ánne Sara, Installasjon med reinsdyrsener og lukt.

Og som en ekstra bonus ble jeg møtt av Vibeke Persen, en representant for Samiske Veivisere, en gruppe som under hele utstillingsperioden rettleder og forklarer publikum. Her fikk jeg omfattende, grundig og entusiastisk innføring, av en veiviser som faktisk ble utstillingens fjerde dimensjon.

Les også

To norske kunstnere har hatt separat­utstilling ved Guggen­heim i New York. Den andre var Edvard Munch

KRONIKK: Jan Groth er en av to norske kunstnere som har hatt separatutstilling ved Guggenheim-museet i New York.

Frigjøring

Andre sterke paviljonger er USAs og Frankrikes, sistnevnte med Zineb Sediras omfattende rekonstruksjon av en tapt algerisk film fra 60-tallet, med paviljongen som filmstudio og med en sterkt personlig film hvor kolonihistorie, filmhistorie og hennes eget liv smeltes sammen til ett, tatt opp i studioets ulike scenografier vi nettopp har gått gjennom. Og i den amerikanske stiller Simone Leigh ut store bronseskulpturer under tittelen «Selvstendighet», med svart kvinneidentitet som kjerne, som i skulpturen «Siste plagg», som viser en svart kvinne vaske klær i et basseng. Basert på et gammelt fotografi fra Jamaica kopler skulpturen afrikanernes diaspora og historiens tyngende kolonialisme til dagens kvinneundertrykkende og rasistiske mekanismer, produkter nettopp av denne historiens lange skygger.

USA - Simone Leigh, «Siste plagg», bronse, olje.

Enorme tekstiler

I Polens paviljong framstiller Malgorzata Mirga-Tas romfolkets historie i 12 kalenderblad skapt som enorme tekstiler inspirert av renessansens freskomalerier; også dette et frigjøringsprosjekt, og et feministisk, for her vises kvinnesysler i harmoni med omgivelsene. Et motsatt kunstnerisk uttrykk ser jeg i Maltas utstilling, som tar utgangspunkt i Caravaggios maleri «Døperen Johannes halshogges» (1608) i Valletta. Arcangelo Sassolinos spektakulære installasjon abstraherer motivet og lar glødende, smeltet stål på 1500 graders varme regne fra himmelen, ned i vanngraver.

Polen - Malgorzata Mirga, «Å gjenfortrylle verden», tekstilinstallasjon.

Ikke alle utstillingene er interessante

Omkring i byen er det mye rart, slett ikke alle utstillingene er interessante. Men så, plutselig, ramler jeg uventet over en flott opplevelse: I Aserbajdsjans paviljong viser sju kvinnelige kunstnere verk med tydelig kvinneperspektiv fra et land preget av islamske verdier, men også av krig og uro. Midt inne i dette, en praktfull perle: Kunstneren Zhuks «Født til kjærlighet», en speilinstallasjon som viser en liten baby, men med et bilde som blir brutt opp og forvridd av speilene når jeg beveger meg fram og tilbake. I en verden preget av krig og kriser er dette en enkel, effektiv måte å stille det grunnleggende spørsmålet på: Hvilken verden er det vi vil gi videre til neste generasjon? Ja, retten til å drømme er noe som er verdt å forsvare.

Aserbajdsjan: Zhuk, «Født til kjærlighet», speilinstallasjon
Publisert:

Kunstanmeldelser

  1. Svart-hvitt mesterstykke

  2. En krass kommen­tar til manglende miljø- og jord­vern i jær­kommunenes ned­bygging av mat­jorda

  3. Ett bilde er så sterkt at det alene gjør denne utstillingen verdt å besøke

  4. «Kvalmende banalisering av Hertervigs kunst»

  5. Borgen: Tilbakeblikk på homokampen 

  6. Krigen i Ukraina preger kunsten – og vår anmelder er imponert

  1. Kunstanmeldelser
  2. Venezia
  3. Trond Borgen
  4. Kunst
  5. Utstillinger