Kunståret 2016: Kvaliteten og forsøplingen

KUNSTÅRET 2016: Gatekunsten fra Nuart sprer seg som en pest, og Kunsthallens utstillinger er langdryge hvileskjær, mener Trond Borgen. Men kritikeren løfter også fram høydepunkt fra 2016 - blant dem Marit Aanestad og Per Dybvig.

Marit Aanestad, Installasjon, Haugesund Kunstforening.
  • Trond Borgen
Publisert: Publisert:

Det kunne knapt bli bedre: Marit Aanestads utstilling i Haugesund Kunstforening, med objekter i pleksiglass og annet materiale, var et høydepunkt i kunståret 2016.

For både spillet mellom verkene og den stramme, vel gjennomtenkte og balanserte helheten gjorde at jeg beveget meg i en totalinstallasjon preget av et sterkt kunstnerskap, et blikk for arkitektoniske forhold mellom former og størrelser, og en høyt utviklet sans for materialenes egenart og muligheter i utstillingssalen.

Flere kunstforeninger sliter, men Haugesund holder stand.

Mens flere av landets kunstforeninger sliter, holder den i Haugesund stand. Den er veldrevet og viser flere interessante utstillinger i løpet av året, og den nyter godt av et symbiotisk forhold til Haugesund Billedgalleri, som markerte seg sterkt: her vistes sist vinter et utvalg av Ola Tjørhoms generøse gave på godt over 300 tresnitt samtidig med lansering av hele samlingen i bokform, en omfattende og påkostet katalog.

Kataloger

Kataloger er ett stikkord dette kunståret, for også i Stavanger ble det gitt ut kataloger i form av flotte bokverk: kunstmuseets utstillinger av Per Dybvigs enestående sterke tegnekunst og av Waldemar Eides fotografier, som hentet fram en lokal fotograf som også var en pioner innen norsk fotokunst, ble ledsaget av grundige og rikt illustrerte kataloger – oppfølgere til den mektige Frida Hansen-katalogen året før.

Per Dybvig, Look What the Bird Found» Stavanger Kunstmuseum.

Slik får utstillingene større faglig tyngde, publikum kan ta utstillingen med hjem, og framtiden vil finne rikt dokumentasjonsmateriale her.

At man nå også stiller ut flere av Frida Hansens gobeliner, innkjøpt og deponert, styrker museet som ressurssenter og estetisk tyngdepunkt for noe av det beste i lokal og internasjonal kunsthistorie.

Frida Hansens gobeliner styrker museet som ressurssenter for noe av det beste i lokal og internasjonal kunsthistorie.

Utstillingen «Ny norsk abstraksjon,» opprinnelig produsert av Astrup Fearnley Museet, med Hanne Beate Ueland som én av kuratorene, ble vist i kunstmuseet sist vår. Jeg fikk et bedre inntrykk av den her enn i Oslo. Det skyldtes god montering; faktisk ble helheten bedre enn selve utvalget av arbeider.

Marte Jonslien, «The Paris Abstractions», pigment-objekter, Stavanger Kunstmuseum.

En av de mest markante deltakerne var Marte Jonslien med sine ytterst enigmatiske pigmentobjekter kalt «The Paris Abstractions». Måtte vi snart få se henne separat her i byen.

Hus forbi

For mesteparten av det som skjer i samtidskunsten, nasjonalt og internasjonalt, går fortsatt Stavanger hus forbi. Her er en del fine utstillinger av lokale kunstnere, men vi får se altfor lite av en større målestokk for kvalitet. Foreløpig lever kunsthallen ikke opp til forventningene om god bruk av alle millionene etter det skandaløse salget av Hepworth-skulpturen.

Med Judith Bernstein viste hallen en type amerikansk feminisme fra 60- og 70-tallet som, når Bernstein stadig gjentar akkurat de samme grepene i dag, for lengst har gått ut på dato: en aggressivitet med rik bruk av titler med ord som «cock,» «screw» og «dick», i sin tid sikkert provoserende, men i dag kun er en kuriositet fra gamle dager.

Heller ikke kunsthallens gruppeutstilling «Den eneste veien er frem» fikk noen god forløsning; med de vide temaene «fremmedfrykt, økonomiske endringer og klimautfordringer» ble det kuratoriske grepet ufokusert og for lite spisset.

Vanessa Baird, «Frutti da Mare», akvarell, Kunsthall Stavanger.

Det hjalp ikke at én av kunstnerne, Vanessa Baird, leverte et sterkt bidrag, «Frutti da Mare», akvareller hvor båtflyktningene i Middelhavet var karikert til gammeldagse vestlige stereotypier av «de innfødte» fra Afrika. Den eneste utstillingen som holdt mål i kunsthallen, var Jessica Warboys drømmende, mytiske, arketyp-drømmende filmer på tampen av året.

Hver utstilling er som et langdrygt hvileskjær.

Følelsen av at det skjer lite i kunsthallen setter seg, bl.a. fordi utstillingene holdes svært lenge – Bernsteins faktisk i 14 uker! Hver gang jeg besøker kunsthallen, er jeg ganske alene, selv i helgene. Hver utstilling er som et langdrygt hvileskjær, hvor publikum går huset forbi. Mye tyder på at Hepworth-millionene forvaltes dårlig.

Refleks

På Hå gamle prestegard holdes utstillingstempoet oppe. Sommerens utstilling, «Ikon,» om religion i russisk samtidskunst, tok den postmodernismen vi trodde for lengst var død, til nye høyder, der den viste fram en mengde stil- og motivsitater. Med reflekser fra eldre kunst ble den en oppvisning i hvordan leve inautentisk, og som sådan interessant.

Ellers spente utstillingene på Hå fra Beili Lius poetisk-vakre installasjon, et kjærtegn av jærstrendenes vind og lys, til Geir Egil Bergjords sterke fotografiske statement, delt med Bryne kunstforening, hvor leken med speiling og refleks bl.a. framhevet fotokunstens narsissistiske aspekter.

Følelsen av å være rykket opp med rot og plassert i et ingenmannsland fylte rommet med melankoli og en stor sorg.

På Hå vi fikk også se en samfunnskritisk utstilling: Arne Nøsts installasjon av forvridde feltsenger, figurer, videoprojeksjon og musikk brukte sterkt teatralske virkemidler til å kommentere den store flyktningekatastrofen. Følelsen av å være rykket opp med rot og plassert i et ingenmannsland fylte rommet med melankoli og en stor sorg.

Galleri Sølvberget, i krympet form, gir flere kunstnere problemer med å samle enkeltverk til god helhet. Fin Serck-Hanssen klarte det med rockfotografier fra 80-tallet og helt nye portretter av lokale musikere. I svart-hvitt fungerte de dels som mugshots, dels som en intens, helhetlig installasjon som helt omga betrakteren med noen sårbare, andre lukkede ansikter.

På Sølvberget viste Article-biennalen sin utstilling om bioteknologi, «Det nye Eden». Problemet for kuratorene Hege Tapio og Nora S. Vaage er å finne kunstnere som makter å gi en god kunstnerisk form til den cutting-edge vitenskapen som demonstreres her.

Eva Bakkeslett, «Rømmekolle Revisited» Article-biennalen.

Mest interessant var Eva Bakkeslett, som gikk motsatt vei, tilbake i tid, og fant fram til en gammel bakteriekultur utvandrerne hadde med seg til Amerika for mer enn hundre år siden: «Rømmekolle Revival», med smaksprøver til publikum, ga rom for ettertanke om hva som er i ferd med å gå tapt i vår stadig mer syntetiske verden.

Spredte glimt

Margit Roland, «Paper Drawing #29» Prosjektrom Normanns.

Flere gruppeutstillinger i Galleri Opdahl og i Prosjektrom Normanns har gitt oss gløtt av interessante kunstnerskap – som f.eks. Marit Rolands «Paper Drawing Wall Piece #2», hvor tegnemediet, papiret, forvandles til selve tegningen i et spill av folder.

Folder var også et stikkord for Snøfrid Hunsbedt Eienes tegneutstilling i Bryne kunstforening, hvor roser brettet seg ut og foldet seg sammen i klassisk tegnekunst av beste merke.

Normanns viser på tampen av året Hanne Grieg Hermansens motiver av sol i granskog med fotografier som forelegg og med nærmest ufattelig detaljerte blyanttegninger som resultat – tegning som illusjonisme og som metadrøfting (varer til 13. jan.).

Natasja Askelund, «Vena Cava Superior», Galleri Opdahl.

Hos Opdahl merket jeg meg bl.a. Natasja Askelunds nye spor i maleriet «Vena Cava Superior», som forvandler hovedvenen inn i hjertekammeret til en abstrakt-poetisk visjon av stor skjønnhet – og skjørhet.

Elin Melbergs kløktige bruk av speil og mosaikk i Galleri Sølvberget, «Nothing behind me, everything ahead of me,» ble et eksistensielt møte med meg selv i det store speilet, som synes å ha en uendelig dybde, med Kierkegaards ord om å kaste seg ut på de 70.000 favners dyp som filosofisk resonansbunn.

Eksistensiell var også keramikkunstner Karen Erlands lavmælte, inderlige utstilling i Spor2; den handlet bl.a. om minner og om slekters gang; det uavvendelige tapet av de som har gått før oss.

Et tap at Galleri Gann måtte stenge i april.

Et tap til: At Galleri Gann i Sandnes måtte stenge i april, etter flere år med mange gode utstillinger, er et vesentlig tap, for det var et av de ytterst få private galleriene som satset på en gjennomført kvalitetslinje.

Hva som vil skje med Kinokino etter at dette kommunale visningsstedet gjenåpnet, er det for tidlig å si. Det hjelper lite at det har fått en driftig og erfaren leder i Jan Kjetil Bjørheim, om ikke også de kommunale myndighetene i Sandnes kommune gir institusjonen romslige vilkår. Det begynte godt med en mønstring av film og video med et godt internasjonalt perspektiv; særlig merket jeg meg Per Christian Browns film «Earth and Reveries of Repose». Den berlinbaserte stavangerkunstneren har laget en film som holder et usedvanlig høyt nivå, helt på høyde med det som vises på viktige biennaler ute i den store verden.

Debatten

Nuart setter et tydelig preg på Stavanger; dens gatekunst sprer seg som en pest overalt i det offentlige rom. Det er på høy tid å trekke pusten og kritisk se hva dette egentlig er, noe flere med stor kunstfaglig tyngde har gjort denne høsten.

Pedersgaten 9: Gatekunstens forfall og forsøpling. Veggmaleriet er ikke fra Nuart-festivalen 2016.

Med rette har de pekt på negative sider ved de store veggbildene; bl.a. har Geir Haraldseth kalt Stavanger en by «forsøplet av gatekunst» (SA 11.11). På min vandring finner jeg kun et par veggbilder som holder kunstnerisk mål. De øvrige er oftest banale visuelle vitser, de hadde kanskje passet i et ukeblad – sett én gang og ferdig med det – men på gigantiske vegger henger de som irriterende sandkorn i øynene våre i årevis.

Nuart setter et tydelig preg på Stavanger; dens gatekunst sprer seg som en pest overalt i det offentlige rom.

Problemene her er mange. For det første fyller Nuart det offentlige rom med underlødig kunst helt på siden av det demokratiske systemet, dvs. utenom det offentlig oppnevnte utsmykkingsutvalget. Det er en ordning som har en viktig hensikt: å sikre faglig kvalitet og forankring i folkestyret. Når dette mangler, får vi bl.a. avtaler med huseiere som ikke alltid holder bygningene sine ved like – det er ikke akseptabelt at store veggmalerier og veggene de er malt på forfaller.

Forfall og forsøpling preger en del av byens gatekunst, som her innerst i Pedersgaten. Veggmaleriet er ikke fra Nuart-festivalen 2016.

Det er ren forsøpling av miljøet; og så lenge der ikke eksisterer bedre ordninger og avtaler, har Nuart et klart ansvar for denne forsøplingen. Det er også et stort prinsipielt problem at Martyn Reed, som driver Nuart-programmet, også driver et galleri med salg av bilder av de som fyller uteveggene. Dette er ikke et offentlig galleri; det tjener private kommersielle interesser. Det innebærer at hvert veggmaleri som kommer opp i byen, er en reklameplakat for dette galleriet.

Fra en av Nuart-omvisningene i fjor. Dette bildet er tatt i Haugesundsgata.

Hva med likebehandling her? Altså at hvert eneste private galleri får, la oss si, 30 vegger til å plassere gigantiske plakater omkring i byen, for å fremme egne salgsinteresser? Sa du latterlig? Ja, nettopp. I sin kritikk av gatekunsten skriver Natasja Askelund: «Nå har Nuart snart malt på hver eneste ledig vegg i Stavanger og gjennom 16 år fått store offentlige overføringer for å gjøre dette. Jeg opplever at det blant byens næringsliv og politikere er en hodeløs beundring for denne typen kunst» (SA 8.10).

Hun skriver også at hun har noe å kjempe for: «En åpen offentlighet, plass for det som ikke er populært, den lille stemmen, den andre kunsten.» Det er på tide å lytte til de dyktige, hardtarbeidende og viktige lokale kunstnerne i denne byen. Det er på tide å besinne seg.

Publisert:
  1. Galleri Sølvberget
  2. Kunsthall Stavanger
  3. Galleri Gann
  4. Prosjektrom Normanns
  5. Stavanger

Mest lest

  1. Sirdal-saken: Kommunen brøt loven da de ville tvangsinnlegge gravid kvinne

  2. Trafikkuhell i Oalsgata

  3. Måtte vente i timevis for legetilsyn til sønnen (13 måneder): – Det var skikkelig skremmende

  4. 474 nye koronasmittede registrert siste døgn